I dag ble 529 medlemmer av Det muslimske brorskap dømt til døden av en egyptisk domstol. Dette er bare det siste av mange skritt i autoritær retning fra det egyptiske militærregimet.
Etter at militæret tok makten 3. juli 2013 har over 1.400 fredelige demonstranter blitt drept. Aktivister som sto på barrikadene mot Mubarak i 2011 sitter nå bak lås og slå. Kritiske journalister blir sparket fra jobbene sine. Enhver organisert opposisjon mot militæret blir slått kraftig ned på, og alle seriøse utfordrere til feltmarskalk al-Sisi har trukket seg fra det kommende presidentvalget.
Til og med Mubaraks tidligere statsminister, som ikke kan kalles en demokratiforkjemper, kalte den såkalte demokratiseringsprosessen i Egypt «en farse». Militærets styre er mer voldelig, mer autoritært og åpner for mindre ytringsfrihet enn selv Husni Mubarak. Den gamle eliten ser ut til å gjenvinne sin makt.
LES OGSÅ: Børge Brendes reaksjon på dødsdommene.
Den norske tausheten
Den norske regjeringens reaksjon på denne utviklingen mot diktatur i Egypt kan så langt betegnes som stilltiende aksept. Før i dag har utenriksminister Børge Brende kun sluppet to pressemeldinger om Egypt. Begge uttrykker «bekymring» rundt ytringsfrihetens kår, en svært svak ordbruk som ikke har blitt fulgt opp offentlig.
Da Egypt vedtok en grunnlov som åpner opp for et fornyet diktatur hadde ikke Brende noen kommentar. Da en tidligere leder for Muslimbrødrene ble arrestert med en studietur til Norge som en del av grunnlaget for tiltalen, forble Brende taus. Da minst 106 demonstranter ble skutt og drept på åpen gate 25. januar 2014 av sin egen hær, fordi de feiret treårs-jubileet til revolusjonen, kom det heller ikke noen kritikk fra Brende.
Denne stilltiende aksepten av militærregimet i Egypt står i sterk kontrast til Brendes reaksjon på utviklingen i Ukraina. Da 26 demonstranter ble drept på Maidan-plassen 19. februar var Brende raskt ute med å fordømme volden på det sterkeste og innførte sanksjoner mot Janukovitsj. Drap på 26 demonstranter førte altså til sanksjoner mot Ukraina mens drap på 1.400 demonstranter siden august kun har ført til to tamme pressemeldinger. Stillheten står også i kontrast til Brendes uttalelser om at menneskerettighetsbrudd er et prioritert område for den nye regjeringen, og at han ønsker å ha en «prinsipiell holdning» til brudd på menneskeretter og humanitærretten.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Vi svikter demokrati
Mangelen på kritikk mot Egypt er ikke bare prinsipielt problematisk. Det er også dårlig utenrikspolitikk. Norge prøver stadig å fremstå som en prinsippfast fredsnasjon i den arabiske verden. Det har vi også greid ved et par anledninger, for eksempel da Hamas vant valget i 2006 og dannet samlingsregjering med Fatah. Da var Norge et av få land som sto for demokratiske prinsipper og aksepterte samlingsregjeringen, ulikt USA og EU.
Når Norge nå ser ut til å forlate en slik prinsipiell linje og godta autoritære regimers brutale behandling av egen befolkning blir det vanskeligere på lang sikt å se på Norge som en seriøs fredsaktør i regionen.
Norge, og andre vestlige land, svikter også demokratiforkjemperne i Egypt, enten de bærer sekulære eller islamistiske faner. De få demonstrantene som fortsatt står på barrikadene mot militæret møter døve ører fra det internasjonale samfunnet, inkludert Norge.
Slik gir vi vann på mølla til de miljøene innad i Egypt og den arabiske verden som kritiserer vesten for å være dobbeltmoralske og ikke bry seg om menneskerettigheter og demokrati når det ikke passer vestlige lands interesser. Stadig flere angrep fra Al-Qaeda-lignende grupper er et symptom på denne utviklingen.
Demonstranter flykter med en såret gutt fra opprørspolitiet under sammenstøt i nærheten av Tahrir-plassen 24. januar i fjor.
Foto: MOHAMED ABD EL GHANY / ReutersEn ikke-løsning i Egypt
Hvorfor har Brende og Norge valgt stilltiende aksept, når det både er dårlig politikk og brudd på egne prinsipper? Vi må gå ut fra at Utenriksdepartementet er godt kjent med hva som skjer i Egypt, og at aksepten ikke skyldes uvitenhet. Vi tror også at utenriksministeren og departementet handler i beste hensikt. Da er den sannsynlige forklaringen at Regjeringen ikke vet hvordan den skal gripe an situasjonen i Egypt, og derfor lar være å innta et klart standpunkt.
En slik rådvillhet er forståelig, for det finnes få renskårne engler og djevler i den kaotiske situasjonen som fulgte Mubaraks avgang. Muslimbrødrene, som fikk makten i 2012, viste seg for eksempel fra en maktarrogant og autoritær side, og var slett ikke demokratiske eksempler til etterfølgelse.
Det er ingen enkle veier mot et demokrati i Egypt, og det finnes ingen raske løsninger. Men rådvillhet forsvarer ikke at man lar et regime henrette og hemningsløst forfølge alle sine kritikere nærmest uten kommentar. Utviklingen i Egypt kommer til å prege hele regionen, og å toe sine hender er en potensielt farlig «ikke-løsning».
Vi må ut av apatien
«Et land kan ikke bryte folkeretten uten at det får konsekvenser,» uttalte Børge Brende i forbindelse med sanksjonene mot Russland nylig. Det egyptiske regimet forbryter seg mot grunnleggende demokratiske rettigheter hver eneste dag. Hvilke konsekvenser bør det få?
Vi håper regjeringen nå innser hvor brutalt det nye regimet er. Vi håper de i dag trer ut av apatien og definerer en tydelig egyptpolitikk i tråd med prinsipper om demokrati og menneskerettigheter. Dagens politikk er prinsipiell uholdbar og innebærer at vi stilltiende aksepterer gjeninnføringen av det autoritære regimet som den arabiske våren ønsket å kvitte seg med.
