Så skjer det igjen. Kvinner utsettes for uakseptable handlinger, seksuell trakassering, mulig også voldtekter. Utført av mulig ulovlige immigranter, eller mulige asylsøkere. Politiet i Köln har så langt mottatt 516 anmeldelser for vold, tyveri og seksuelle overgrep. Vi vet ikke faktum. Også andre byer kan ha opplevd lignende. Omstendighetene fremstår ennå som uklare, verken politiet eller medier har foreløpig lyktes godt nok i å formidle fakta.
Kaoset omkring de faktiske omstendigheter forteller meg hvilken akilleshæl denne typen saker representerer i moderne tid, i det vi ønsker å kalle et moderne Europa. Hvordan kan jeg si det? Jo, fordi jeg har delvis vært der, som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.
Ubehagelig, men sant
Jeg var politikvinnen som satte ord på brutale fakta vi stod overfor i politiet. 15. april 2009 i et intervju med NRK Dagsrevyen uttalte jeg at ifølge lokal statistikk på Seksjon for volds- og seksualforbrytelser beskrev kvinner som anmeldte overfallsvoldtekt i Oslo gjerningspersonen som «innvandrer». Det ble bråk. Voldsomt bråk. Kanskje begikk jeg en feil ved å være så direkte i første intervju. Kanskje brukte jeg feil ord og uttrykk, som ble unødig stigmatiserende. Men kvinnenes beskrivelser kommer vi ikke bort fra, selv om også dette bildet ble noe nyansert underveis i etterforskningen. Andre menn enn etnisk norske var i flertall på statistikken.
Mange ble sinte på mine utspill. Representanter for innvandrerorganisasjoner skrev kronikker og debattinnlegg om at politimesteren i Oslo hadde skaffet seg et stort problem: Meg. Feminister hevdet at jeg la skylden på kvinner når jeg i neste fase oppfordret til å ta en risikovurdering før du som kvinne slo følge med fremmede. Pegida-tilhengere eller andre innvandringsfiendtlige mente jeg var feig og politisk korrekt når jeg nyanserte bildet i løpet av debatten: «Nei, dette er ikke sikre tall, dette er kvinnenes opplevelser etter overgrepet. Nei, vi vet ikke om alle er asylsøkere, og har ennå ikke fått bekreftet om de var asylsøkere på tidspunktet for overgrepet.» Iveren etter å legge skylda på nye landsmenn overskygget viktige nyanser hos enkelte. Som representant for norsk politi konkluderte jeg allerede etter få dager med at det ikke var mulig å tilfredsstille alle.
Politisk brannfakkel
Hvorfor skal vi ikke være åpne om brutale fakta, undret jeg? Dette fremstod for meg som stikk i strid med samfunnsoppdraget til norsk politi, en etat som med sin kunnskap bør være en premissleverandør for samfunnsutviklingen.
Internt fikk jeg forklart at dette var en politisk brannfakkel, at samarbeidet med innvandrerorganisasjoner ville vanskeliggjøres og at det å uttale seg så direkte som jeg gjorde ville føre til at debatten sporet av. Dessuten måtte jeg ikke kalle overgriperne innvandrere. Det skulle hete «menn med annen etnisk bakgrunn enn vestlig». Jeg sliter fortsatt med å forstå hva jeg selv sier når jeg bruker den formuleringen. Årsaken til at vi ikke kunne bruke ordet «innvandrer» var at det var for unyansert. Konklusjon: Innvandrer avspeilet ikke individet: Voldtektsmannen. Det gjør for så vidt ikke ordet «nordmann» heller, like fullt benyttes ordet regelmessig.
Mine fakta knyttet seg til lokal statistikk vi førte på seksjonen. Kvinnenes beskrivelser av gjerningsmannen eller -mennene på anmeldelsestidspunktet. Ikke etter domsavsigelser de siste tre år, som en del har forsøkt å tillegge meg. De «fakta» som refereres i mediene etter hendelsene i Köln nyttårsaften knytter seg på samme måte til tidspunkter før og rundt anmeldelse. Tysklands justisminister Heiko Maas har uttalt at «Når et så stort antall menn er sammen og i samlet flokk begår straffbare handlinger, da virker det ikke tilfeldig, men som om det er planlagt i en eller annen grad». I kjølvannet av disse «foreløpige» uttalelsene, ser vi alvorlige bivirkninger som sammenstøt og vold mellom ulike etniske grupper. Dette er alvorlig. Likevel er det ikke et alternativ å tie, fordi kostnadene for kvinners trygghet blir for høy. Det er en menneskerett å ikke bli utsatt for kriminalitet.
Også i Sverige
I Sverige har flere unge kvinner de siste årene anmeldt seksuell trakassering begått av grupper av unge menn på ungdomsfestivalen We are Sthlm. Avisen Dagens Nyheter, som har fått tilgang til interne logger fra svensk politi, skriver at politiet har visst om overgrepene. Utad skal politiet ha sagt at festivalen gikk rolig for seg med få lovbrudd. Verbalt har de rett, jentene lagde neppe mye bråk der og da. Men hvorfor omtales ikke disse seksuelle overgrepene? På radioen hørte jeg en politiansatt uttale at de fryktet at Sverigedemokraterna fikk flere argumenter for sin politikk om politiet informerte om sakene. Svensk politi bekrefter altså at de tok partipolitiske hensyn ved vurdering av hvilken informasjon som skulle gis til publikum.
Jeg undres om ikke svaret på vegringen mot å uttale seg i disse sakene kan være å finne i et ømt dilemma: Som gode medmennesker ønsker offentlige etater på den ene side å unngå kontinuerlig stigmatisering av innvandrere og flyktninger. Men med flyktningstrøm følger også forekomster av reaksjonære praksiser og holdninger. (Jeg må understreke at jeg ikke vet hvem som trakasserte kvinner i Köln.) Innvandrermenn som begår kriminalitet kan ergo på den annen side også bidra til å skape fremmedfrykt.
Fortielser kan føre til tillitskrise
Politikeren Björn Höcke fra Alternative für Deutschland tvitret at nyttårsovergrepene har gitt tyskerne en forsmak på «kultur – og sivilisasjonskollapsen» som truer. Og nettopp denne uttalelsen kan antakelig illustrere fryktens kjerne:
Hvis vi sier det som det er, kollapser sivilisasjonen, frykten hos folket eskalerer, vi risikerer demonstrasjoner, vold, opptøyer, rasehat, religionskriger osv. Dette kan i hvert fall være én forklaring på at ting forties. Eller bortforklares. Eller omskrives til noe som oppfattes som politisk korrekt.
Hva skjer når embetsfolk skjuler fakta og hendelse etter politiske hensyn? Hva skjer med et samfunn som ikke forteller innbyggerne om overgrep eller andre ting som skaper frykt? I verste fall oppstår en total tillitskrise mellom politikere, politi og folket. Vi må være åpne om brutale fakta.
Nulltoleranse mot fortielser
Det vi trenger nå er å stå sammen og kjempe mot krefter som ønsker å splitte samfunnet på grunn av etniske, religiøse eller kulturelle forskjeller. Samtidig trenger vi åpenhet omkring det som ikke fungerer. Det hersker ingen tvil. Vi skal ha nulltoleranse mot seksuelle overgrep. Det bør også innføres en nulltoleranse mot fortielser eller omformuleringer som skader samfunnet og samfunnsutviklingen.
En lengre versjon av dette innlegget kan leses på Hannekristinrohde.no.
