NRK Meny
Kommentar

Den skjøre balansen i London

Denne uken ble det slått fast at politiet i London var i sin fulle rett til å skyte Mark Duggan i august 2011. Skuddene satte i gang de verste opptøyene på mange tiår, og avgjørelsen kan rote til en skjør balanse mellom politi og etniske grupper i storbyen.

Opptøyer i London i 2011 etter drapet på Mark Duggan

Slik så det ut under opptøyene i London i 2011, etter at politiet hadde skutt Mark Duggan.

Foto: CARL DE SOUZA / Afp

Det er ingen tvil om at politiet skjøt ned en ubevæpnet 29 år gammel trebarnsfar den sommerdagen for over to år siden. Det er heller ingen tvil om at politiet skjøt det de mente var en potensielt farlig bevæpnet kriminell.

Som i enhver familie førte hans død til sorg, men fordi han hadde en mørk hudfarge førte den også til noe mer. Den førte til opptøyer, enorme opptøyer. Flere av dem handlet neppe om ham, men mest om sinte unge menn som ventet på en sjanse til å ramponere politibiler, knuse vinduer, tømme butikker og lage mest mulig bråk for å få utløp for sin frustrasjon over fattigdom og levekår. Likevel var fellesnevneren for alt et gammelt, og ytterst skjørt forhold mellom politi og ulike etniske minoriteter.

Fortsatt «oss og dem»?

Helt siden 50-tallet har Storbritannia vært en såkalt flerkulturell nasjon. Etter at det gamle imperiet raknet i sømmene, var det mange fra de tidligere koloniene som førte sterk tilhørighet til Storbritannia. Dronning Elizabeth II var fortsatt deres dronning, cricket var fortsatt deres yndlingssport, og de store britiske forfatterne skrev også for dem. Alle som kom fra tidligere koloniland kunne fritt komme til Storbritannia, og mange benyttet muligheten.

Det er ingen tvil om at politiet skjøt ned en ubevæpnet 29 år gammel trebarnsfar den sommerdagen for over to år siden.

Espen Aas, NRKs korrespondent i London

De åpnet butikker, de flyttet inn i nabolag hvor «innfødte» briter måtte forholde seg til ny musikk, ny mat og nye skikker. Britisk identitet måtte fornyes, men slikt tar tid. I mellomtiden ble manges identitet formet ut fra hva de ikke var. Idealet var fortsatt en hvit mann fra middelklassen. Jo lengre du befant deg fra det, jo mindre britisk var du.

50–60 år senere har mye forandret seg. Folk av alle nasjonaliteter har fått trening i å leve side om side, og med all verdens «please», «thank you» og «sorry» går samfunnet sin humpete gang. For det meste. Men med jevne mellomrom blir noen minnet på, eller iallfall mener at de blir minnet på, at det stadig handler om «oss og dem». Idealet er fortsatt en hvit middelklasse mann, og samfunnet innrettes etter ham.

Utløst av enkelthendelser

Nyere britiske historie har derfor et kapittel som omhandler det som tidligere kaltes «raseopptøyer», som i all hovedsak handler om når spenningen blir strukket for langt mellom minoriteter og maktapparat.

Opptøyene har blant funnet sted i Notting Hill (de første opptøyene fant sted her på 50-tallet), i Brixton, i New Cross, i Tottenham (hvor også opptøyene etter Duggans død startet) og i andre britiske byer.

De fleste har vært utløst av enkelthendelser hvor personer med minoritetstilknytning er blitt skadet eller drept av politiet. Brixton, rett sørøst for London sentrum, hadde hele tre store opptøyer på 14 år, og det meste av befolkningen isolerte seg nærmest fra resten av byen, og folk utenfra ble anbefalt å holde seg unna. Krimstatistikken sa sitt. Jeg ble selv frarådet som «ung, hvitmann» å reise dit da jeg flyttet til London i 1996, året etter de siste opptøyene.

Politiet måtte spille på lag

En tilbakevendende konklusjon etter all verdens komiteer og utvalg i kjølvannet av opptøyene, var at forholdet mellom politi og innbyggere måtte bli bedre. Flere representanter fra minoritetsgruppene måtte jobbe i politiet for å få bukt med misforståelser og rasisme.

Krimstatistikken sa sitt. Jeg ble selv frarådet som «ung, hvit mann» å reise til Brixton da jeg flyttet til London i 1996, året etter de siste opptøyene.

Espen Aas, NRKs korrespondent i London

For noen uker siden var jeg tilbake i Brixton for å lage reportasje om det beryktede stedet som nå var i ferd med å vokse frem som en attraktiv del av byen å bo i. Alle innbyggerne vi intervjuet roste nettopp politiet for å innse at de måtte spille på lag med innbyggerne. De sluttet fred, og området ble et attraktivt sted å bo. Opptøyene der og i resten av landet døde ut.

Så kom august 2011, og politijakten på Mark Duggan som politiet ville arrestere for besittelse av et ulovlig skytevåpen. Og det som var bygget opp av gjensidig forståelse og respekt over mange år, om enn noe skjør, mellom politi og innbyggere ble revet bort på noen timer.

Familien ber om ro

Londons ordfører, Boris Johnson, var raskt ute til å mane til forsoning, dagen etter gjorde statsminister David Cameron det samme.

Familien til Duggan ber også om ro, og at saken skal gå videre i rettsapparatet og ikke i gatene en gang til. Politiet setter i verk en forsøksordning hvor alle politifolk med skytevåpen også går med et kamera festet til hodet for å dokumentere hva som skjer når våpnene brukes.

For London og for Storbritannia er det viktig at tilliten gjenopprettes, og det raskt.

Espen Aas, NRKs korrespondent i London

Ville det vært annerledes om Duggan hadde holdt den ulovlige revolveren i hånden? Ville etterforskningen vært annerledes dersom han var hvit? Om det var en svart politimann som skjøt ham? Det er meningsløst å forsøke å finne svar, for de finnes ikke. Mark Duggan var svart, han ble skutt av politiet. Retten mener politiet var i sin fulle rett til åpne ild fordi Duggan ble ansatt som bevæpnet og farlig. Familien er uenig.

Mange er sinte på domstolen som ga medhold til «sine egne», den hvite middelklassen. Andre støtter rettens konklusjon. Saken ville uansett ikke fått noen god utgang. Hadde politiet blitt dømt for uforstand i tjenesten, ville mange tatt det som en bekreftelse på fordommene sine mot politiet. For London og for Storbritannia er det viktig at tilliten gjenopprettes, og det raskt. Men historien om forholdet mellom politi og minoriteter har mange kapitler som ikke er skrevet ennå.