Vi har et dopingpreparat som er ulovlig å bruke, men umulig å spore, og testing skjer ikke. Man kan jukse i visshet om å ikke bli avslørt. Blir man mot formodning avslørt, får man ikke straff.
Null problem. Vi har nemlig oppfordret alle til å la være å bruke dopingpreparatet som prestasjonsfremmende middel. Vi baserer ordningen på tillit, sies det. Velkommen til årets sesong!
Hadde dette vært greit?
Vel, slik er faktisk årets langrennssesong.
Bare bytt ut ordet dopingpreparat med fluorpreparat.
Kort om bakgrunnen. Fluorsmurning gir enorm gevinst på gliden på langrennsskiene, spesielt på mildt føre.
Fluorholding smurning kan deles i to kategorier: 8-kjedede og 6-kjedede fluorbindinger.
Det er i all vesentlighet den 8-kjedede fluorbindingen som i årevis har blitt benyttet i en rekke produkter vi omgir oss med i hverdagen, som jakker, puter, gardiner etc.
Det er også denne 8-kjedede fluorbindingen som siden tidlig på 90-tallet har blitt benyttet i skismurning, og som foreløpig er et bedre produkt enn de ferskere smurningene som består av 6-kjedet fluor.
Siden 8-kjedede produkter er vesentlig mer miljø- og helseskadelig enn de 6-kjedede, så har de 8-kjedede blitt forbudt i bruk fra og med denne sesongen.
Dette forbudet er myndighetsstyrt, og omfatter produkter både i og utenfor skiidretten. Forbudet gjelder følgelig også omsetning og bruk i konkurranseidrett, i henhold til det internasjonale Skiforbundet sitt reglement.
Problemet er at det ikke finnes en test for å oppdage om du har smurt skiene med det ene eller andre fluorproduktet.
Den første bekreftelsen på at dette bærer galt av sted fikk vi allerede rundt sesongstarten i november.
Leverandører, som av naturlige årsaker ønsker å være anonyme, fortalte at de ble oppsøkt med spørsmål om de hadde tomme bokser med lovlig smurning.
Tomme bokser. Tenk litt på akkurat det.
Hva skal en med en tom boks? Det er jo ikke slik at fluorpulver selges i fem kilos dunker, og så puttes over på en 30 grams liten boks.
Det er selvsagt nærliggende å tenke seg svaret i form av et spørsmål. Hva om vi putter 8-kjedet smurning i en boks med 6-kjedet emballasje ...?
Vi sa det i sommer. Og gjentok det i høst.
Vi var tydelige på at en ikke kan gå inn i en konkurransesesong med et tillitsbasert regelverk uten test- og sanksjonsmuligheter. Med produkter som potensielt kan utgjøre en større forskjell på prestasjoner enn hva den kraftigste dopingmiks gjør.
Jo da, det kunne vi visst.
Resultatet så vi i Falun forrige helg. Enkelte av våre konkurrenter jukset helt åpenlyst. Det ble lagt 8-kjedet fluor under skiene.
De hadde for øvrig ikke tatt seg bryet med å bytte ut boksene. Helt åpenlyst stod de der. Åpnede bokser med det hvite 8-kjedede pulveret.
Vi har sett mye rart i langrennssporten. Mye klanderverdig. Som en sikkert gjør i alle bransjer. Men vi har aldri sett dette.
Konkurrenter som på flåsete vis jukser rett foran øynene våre.
Både som teamsjef med ansvar for utøvere i verdenstoppen, som idrettsmann på mosjonistnivå, og som trenerpappa til idrettsglade barn, er det én ting jeg bare ikke kan fordra. Juks. Da går jeg i svart.
Om det er slik det skal være, så er vi mange som ikke vil være med mer. For nå er det ikke gøy lengre. Og for de fleste av oss som er rundt løperne går det helt fint. Vi kan gjøre noe annet. Vi kan fokusere på våre «sivile» jobber.
For løperne våre er det ikke så enkelt. De legger livet sitt i dette.
1000 timer trening i året. Og det er før restitusjonstid, fysikalsk behandling, utstyrsoppfølging, skitesting, sponsorarbeid, reising og alle de andre gjøremålene som legger beslag på ytterligere 2000 timer.
For de drømmer om å bli gode nok til å nå det forjettede land. Landslaget. Verdenscupen.
Der gresset faktisk er grønnere.
På denne måten blir jukset mer enn en urettferdig resultatliste. Det blir økonomisk svindel.
En landslagsplass åpner en helt annen verden. Også finansielt. En hverdag med forutsigbar inntekt.
Synlighet i verdenscupen gir helt andre markeds- og sponsormuligheter. De gode premiepengene er også innen rekkevidde helg etter helg.
Akkurat som det for konkurrentene passet dårlig med tysk-spanske skiløpere, eller texanere på sykkel, så passer det dårlig for ærlige og hardtarbeidende idrettsutøvere med juksemakere på ærverdige Lugnet skistadion i Falun.
Denne varslede svindelen så vi komme. Og systemet lot den komme. Til tross for våre advarsler. Tillitsbasert system mot juks i internasjonal toppidrett.
Noen ganger behøver en ikke være mann og oppvokst på Snåsa for å se hva som ligger foran oss.
Den norske naiviteten er i mange sammenhenger direkte sjarmerende. Og enda oftere et sunt trekk ved samfunnet vi er så heldige å være en del av.
Men tillitsbasert regelverk mot juks på dette nivået er bare dumt. Like dumt som at vi ikke vet hvem som i november lette etter tomme bokser, eller hva de tomme boksene ble fylt opp med. Og hvilke løpere som har innholdet under skiene.
De som jukset forrige lørdag var i det minste både dumme nok, og samtidig ærlige nok, til å gjøre det for åpen scene.
Selv om jeg kan lese resultatlister, så retter jeg ikke pekefingeren mot annet enn systemet som gjorde denne farsen mulig.
Et system som gjør at jeg er fristet til å sammenligne tilstanden i idretten vår med forholdene i en bananrepublikk. Men jeg skal la være.
Det ville nemlig vært en fornærmelse mot både republikanere og apekatter.
