Kronikk

Den onde stemoren 2021

En stemor er selve definisjonen av ondskap, en salig miks av en psykopat og en narsissist. Det synes jeg ikke vi skal akseptere lenger.

Stemoren i Askepott, fra tegnefilm (1950)

Den onde stemoren i Askepott, her i en tegnefilm. «Av alle mine roller er stemorsrollen den desidert vanskeligste», skriver kronikkforfatteren.

Illustrasjon: Rights Managed / Mary Evans Picture

Vi kjenner alle stemoren fra brødrene Grimms eventyr. I Snøhvit tålte hun ikke at Snøhvit var penere enn henne. I Askepott ville hun ikke la Askepott gå på ball.

I Hans og Grethe var det stemora som overtalte far til å sette barna ut i skogen for å dø.

Over to hundre år etter at eventyrene kom ut, bærer vi stemødre fortsatt med oss myten om den onde stemoren.

Ta for eksempel et enkelt googlesøk på «stemor». Eventyr-stemoren dukker raskt opp. Selvfølgelig. Det gjør også problematiserende artikler om hvor vanskelig det er å være en god stemor.

Å lykkes som stemor, er på linje med å lykkes som linedanser på sirkus når du har passert 90.

Stemorsblomsten dukker også opp. Til alt overmål kommer navnet på blomsten fra en fantasifull tolkning av utseendet, og bygger på akkurat den samme forestillingen om stemoren.

Det er til å bli deprimert av.

En stemor er selve definisjonen av ondskap hos en kvinne, en salig miks mellom en psykopat og en narsissist. Hun er utspekulert, egoistisk, kynisk og beregnende.

Vi finner til og med disse forestillingene i dagligspråket. Å behandle noen «stemoderlig» betyr som kjent å behandle dem urettferdig.

Våre handlinger og intensjoner blir ofte tolket negativt. Hvis en mor setter grenser når hun oppdrar sitt barn, er hun en mor med gode foreldreferdigheter.

Gjør vi stemødre det samme, er vi kontrollerende, beregnende, dominerende og gale drittkjerringer.

Det forventes at vi bidrar i hverdagen både til mannen og stebarna som kokk, vaskehjelp, butler og vertinne.

Ikke nok med at vi stemødre må leve med et ufortjent dårlig rykte fra 1800-tallets eventyr. Vi må i tillegg leve som usynlig i familiebildet, gjemt og glemt, uten egne rettigheter og retten til egne meninger.

Dette til tross for at vi utgjør en betydelig og viktig gruppe i det norske samfunnet -og i familiene.

Vi stemødre er helt vanlig norske kvinner med normale kjærester, vi er mødre, venninner, yrkesaktive og kollegaer. Jeg har også disse rollene, og føler meg komfortabel med dem.

Jeg og mine venninner tar gjerne en diskusjon rundt bordet, i disse tider gjerne i sosiale medier, om eventuelle utfordringer. Av alle mine roller er stemorsrollen den desidert vanskeligste jeg har.

Charlotte Tigerstedt

Hvis vi stemødre også setter grenser, er vi kontrollerende, beregnende og gale drittkjerringer, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Jeg har også oppdaget at jeg ikke er alene om å tenke slik, selv om temaet ikke er lett å ta opp til diskusjon utenfor lukkede rom. Da butter det imot for de fleste av oss kvinner. Tidvis så drøyt at både vi og resten av familien kollapser.

Å lykkes som stemor i dag, tenker jeg er på linje med å lykkes i jobben som linedanser på sirkus når du har passert 90.

Uten at vi tar et oppgjør med alle vrangforestillingene, blir det bare å sminke grisen.

Uttrykket bonusmor har også dukket opp. Det er vel og bra, men uten at vi tar et oppgjør med alle vrangforestillingene, blir det også bare å sminke grisen. Det egentlige problemet er at vi ikke har peiling på hvordan vi skal fylle rollen.

Ingen har noen naturlig forutsetning for å mestre oppgaven. Vi har begrenset med faglitteratur og ingen heiagjeng som støtter oss. De gode rollemodellene er heller ikke lette å finne.

Rådene vi får hos de profesjonelle går i retning at vi skal gå forsiktig frem, være lydhøre for mannens, eksens og resten av familiens ønsker.

Vi bør høre på mannen, innordne oss hans ønsker om vårt bidrag til stebarna. Vi bør også la stebarna bestemme.

Vi må forsøke finne en tilknytning til stebarnet som hverken mor far eller øvrige familie har funnet tidligere. Ikke minst må vi være ydmyke overfor stebarnas biologiske mor.

Det forventes i tillegg at vi bidrar i hverdagen både til mannen og stebarna som kokk, vaskehjelp, butler og vertinne.

Over to hundre år etter at eventyrene kom ut, bærer vi stemødre fortsatt med oss myten om den onde stemoren.

For meg er det nærmest utenkelig at jeg hadde godtatt disse forventningene til meg, og behandlingen av meg, i noen andre situasjoner.

Det synes jeg ikke vi stemødre heller skal akseptere lenger. Vi har en altfor viktig rolle i forhold til stebarna til å akseptere dette. Det er over 100 000 stebarn som lever med oss og trenger oss der ute.

Selvfølgelig skal dagens stemødre engasjere seg og involvere seg i stebarna. Det bærende prinsipp om barnets beste tilsier nettopp dette. Vi stemødre plikter etter mitt syn å ivareta dette når vi er en del av stebarnas hverdag.

I Hans og Grethe var det stemora som overtalte far til å sette barna ut i skogen for å dø.

Vi skal selvfølgelig engasjere oss og involvere oss i barnas tempo, men ikke avhengig av mannens aksept eller biologisk mors forgodtbefinnende.

Vi skal helt opplagt få være med å bestemme og oppdra barna når vi er like mye sammen med stebarna som mannen.

Vi skal slippe å benevnes som kontrollerende og dominerende når vi grensesetter og oppdrar.

Vi skal selvfølgelig ikke være bundet av mannen og eksens mandat til oss. Heller ikke av samfunnets forventninger.

Vi skal i likhet med de andre rollene vi innehar, som kjæreste, kone, mor, venninne og kollega, behandles med likeverd og gjensidig respekt for hverandre.

Ikke minst må vi selv våge å ta diskusjonen fram i dagslys, for å bli kvitt de seiglivede mytene om den onde stemoren.