Vestens straffetiltak har den seneste tiden blitt gjenstand for spott og spe i Russland. Vladislav Surkov, Putins nærmeste rådgiver, erklærte seg stolt over å ha blitt tildelt «en politisk Oscar i kategorien Beste Mannlige Birolle» ved å havne på USAs sanksjonsliste.
Andre mektige menn uttalte syrlig at de var fornærmet over å ikke bli inkludert på listen, og dagen etter at Obama annonserte sanksjoner mot Bank Rossija, uttalte Putin sarkastisk at han vil åpne en konto der.
Omstarten som mislyktes
I disse tider er det enkelt å si at det som ble kalt the reset, eller omstarten, var naiv. Omstarten var en håndsrekning til Kreml fra en nyvalgt Obama, og gikk ut på å sette strek over gamle uoverensstemmelser og heller vektlegge samarbeid.
Skeptikere den gang stilte spørsmål ved om Russland virkelig var så åpen for samarbeid og diplomati som daværende president Dmitrij Medvedev ga inntrykk av. Nå har vi fasiten.
Putins signering av avtalen om å annektere Krim denne uken var et veiskille. Etter flere år med usikkerhet rundt Vladimir Putins ambisjoner og intensjoner, har tåken til slutt lettet. Putin har tydelig vist hva verden nå har å forholde seg til: Et russisk regime som opererer med egne regler, gjør mer uforutsigbare trekk og som viser høyere smerteterskel enn sine europeiske naboer.
Så langt har Putin hatt suksess. Ved sin taktiske manøver i høst hvor han ordnet avtalen om Syrias kjemiske våpen og dermed stanset en mulig amerikansk militær intervensjon, stadfestet han seg for alvor som en selvsikker, utenrikspolitisk maktspiller – som, i motsetning til Obama, ikke vegrer seg for å gjøre alvor av sine ord. Selv amerikanere anser nå Putin som en sterkere leder enn Obama.
Vakuumet et krigstrett Vesten på sparebluss har etterlatt seg, har Putin utnyttet med kløkt. To tredjedeler av Russlands befolkning ser nå på landet som en stormakt. Etter en nedgangsperiode skyter Putins popularitet i Russland i været.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
1800-talls tankegang
«Vi ser at Russland river i stykker den internasjonale regelboken og prøver å tegne Europakartet på nytt. Slik oppførsel bryter med alle internasjonale normer og hører ikke hjemme i det 21. århundre», sa NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen i en tale i Washington onsdag i forrige uke. Han er langt fra den eneste som har hevdet at Putins metoder hører hjemme på 1800-tallet.
Hvis Putin bedriver maktpolitikk à la 1800-tallet, er det da fåfengt å respondere med moderne midler som dialog og sanksjoner fremfor militærmakt?
Særlig på andre siden av Atlanteren argumenteres det med at Vesten må svare på et språk Kreml forstår: Hard makt.
Heri ligger et dilemma: Hvis Vesten svarer Putin på hans nivå, vil de samtidig medgi at det er han som bestemmer spillereglene. Som mange har påpekt, vil en ny verdensorden der Putins Russland lager egne regler skape stor usikkerhet – ikke bare for Ukrainas fremtid, men for fremtiden til det internasjonale systemet.
FØLG UTVIKLINGEN I UKRAINA: NRKs Nyhetssenter
Liten gruppe mektige menn
Det har blitt tydelig at trusler og fordømmelser preller av på Kreml, og det kan virke som om Putin tolker Vestens ønske om diplomati som et svakhetstegn. På en konferanse i Oslo i forrige uke om NATOs fremtid, ble det å gå den diplomatiske vei med Russland sammenlignet med å prøve å få en cola ut av en brusautomat ved å gå i dialog med automaten.
Samtidig gjør Vesten rett i å ikke smekke døren helt igjen for Russland, av flere grunner. En av dem er at den nylige aggresjonen er Putins verk, ikke Russlands. Rapporter tyder på at beslutningene ble tatt av en liten gruppe mektige menn i Putins innerste sirkel.
Dette er også grunnen til at vi ikke vil se en reprise av den kalde krigen: Vestens opponent denne gangen er ikke en ideologi med verdensambisjoner, men en klikk mektige menn som først og fremst ønsker dominans i eget nabolag.
Sanksjoner som biter
Det er også mot denne klikken Vestens økonomiske sanksjoner hittil har blitt rettet. Listen av russere som berøres, inneholdt i første omgang ikke de virkelig store navnene. Torsdag annonserte President Obama en utvidelse av listen, denne gang med flere fra Putins innerste sirkel. Disse er mektige og rike, og sanksjoner kan komme til å svi.
Noen navn glimret imidlertid med sitt fravær på sanksjonslisten, blant andre Aleksei Miller og Igor Setsjin, adm.dir for henholdsvis statseide Gazprom og Rosneft, samt forsvarsministeren og FSB-sjefen. Vesten har ikke brent alt kruttet på én gang.
Militærbruk er uaktuelt i Ukraina, har Barack Obama slått fast. Det finnes andre tiltak som kan være effektive. Det som virkelig kan bite på makteliten er å fryse deres kapital, beslaglegge deres eiendom, og nekte dem luksuser de er blitt vant til, som å feriere i London og New York eller sende sine barn til universiteter i Europa.
Med andre ord: Blir de mektig menn tvunget til å velge mellom luksusliv for seg og sin familie, og lojalitet til Putin, kan det i lengden tvinge Putin i kne.
Risikoen her er at slike sanksjoner kan flette makteliten tettere sammen fremfor å splitte den. Elitens kollektive latterliggjøring av mandagens tannløse sanksjoner fra Vesten var et eksempel på det.
«Stabilnost» utfordres
Neste runde sanksjoner kan gå bredere ut mot Russlands økonomi. Vesten, og særlig EU, sitter med en joker de vegrer seg for å bruke: Russisk økonomis avhengighet av inntektene fra olje- og gasseksport til Europa. Putins støtte i befolkningen bygger i stor grad på hans evne til å fylle russiske lommebøker. Mer «stabilnost» i privatøkonomien var også en gjenganger blant argumentene til befolkningen på Krim før folkeavstemmingen. Skulle både folket og den politiske eliten bli utålmodige av sanksjonene Putins veivalg har påført dem, kan hans posisjon være truet.
Dette er Kreml fullt klar over – men de er også klar over hvor avhengig visse EU-land er av russisk gass. Sist Moskva stengte gasstilførselen til Europa, omkom flere europeere. Kreml har kalkulert at EU ikke tør skru igjen pengekranen. Så langt har de fått rett.
Det verden står overfor er, om ikke en ny kald krig, så en kjølig og guffen periode det vil bli vanskelig å opptine så lenge putinismen regjerer i Russland. Det er dårlig nytt for de sivile i Syria. Det er dårlig nytt for sjansene til en diplomatisk løsning på Irans og Nord-Koreas atomambisjoner. Det er dårlig nytt for vanlige russere – og, i ytterste konsekvens, også for Putin selv. Ingen vinner.
Kreml ler av Vestens respons. Fordømmelsene preller av. Tøffere økonomiske straffetiltak kan stilne latteren - men det vil koste både Europa og det internasjonale systemet dyrt.
