NRK Meny
Kronikk

Den nye mannen

Arbeiderklassens maskuline verdier har blitt fortrengt fra offentligheten. Men en ny bølge av interesse for de praktiske, selvstendige mennene har vokst fram. Er det en utfordring for oss puslinger? spør sosiolog Arve Hjelseth ved NTNU.

Ute en vinternatt

Den praktisk og fysisk orienterte maskuliniteten til arbeiderklassen har blitt drevet bort fra offentligheten, skriver sosiolog Arve Hjelseth. Her en 76 år gammel håndverker og strøjobbarbeider i Vermont i USA, fotografert ved frokostbordet i 1974.

Foto: Jane Cooper

Nye kjønnsrollemønstre har endret de toneangivende formene for maskulinitet. De dominerende bildene av mannen er ikke lenger knyttet til jakt, bilmekking og nevekamp på lokalet på lørdagskvelden, men til urban belevenhet, høy utdanning og endringsorientering.

Mange har derfor bekymret seg særlig for rurale menns situasjon og framtidsutsikter. De er på utsiden av det livet som er synlig i den urbane offentligheten. De trendy mediene, som skriver om interiør, mote og de kuleste restaurantene i New York, må stå som hylende provokasjoner i tilværelsen for folk som verken vil eller kan bruke tiden på å følge med på hva slags symbolske fjær den urbane middelklassen til enhver tid pynter seg med.

Fra ett perspektiv er det den puslete og klossete mannen som er vår tids seierherre. Verden fremstår som mer levelig når teoretisk kunnskap har fortrengt den praktiske, når lekeslåssing i skolegården blir forbudt, og når tradisjonelle mannsaktiviteter som jakt, fiske, motor og råning marginaliseres.

LES OGSÅ: Er jegeren den nye hipsteren?

Praktisk ungdom

Mulighetsrommet er derimot blitt mindre for praktisk orientert ungdom, som tidligere kunne få utløp for sin energi i industrien eller på havet. I min generasjon var det fortsatt mange gutter som betraktet ungdomsskolen som et venterom på veien mot det egentlige voksenlivet, det vil si arbeid, egne penger og å bruke hendene og musklene til noe fornuftig.

Den puslete og klossete mannen er vår tids seierherre.

Arve Hjelseth, sosiolog

Derfor tok de ikke skolen særlig alvorlig, og selv om lærerne maste på dem, visste antakelig de også at det egentlig ikke var så farlig. De fleste ville klare seg, bare arbeidslivet ikke forandret seg alt for fort i mellomtiden. De ble sjelden sett på som skoletapere selv om de ga blaffen, for den konkurransen de eventuelt deltok i foregikk ikke på skolebenken, og det var alle klar over. De gruet seg ikke til andre eksamener enn førerprøven.

Stort sett tror jeg det har gått greit med de guttene jeg gikk sammen med i ungdomsskolen, som hadde denne innstillingen. Livene deres arter seg antakelig ikke så ulikt det de den gang så for seg, og det er de tilfredse med.

En doktoravhandling av geografen Linda Bye viser at selv om mennene på landsbygda kan fremstå som marginalisert, klarer de å skape en tilværelse hvor de foretrukne fritidsaktivitetene lar seg videreføre, og de opererer med helt andre fortolkninger av det gode liv enn det som dominerer blant de skravlende og skriblende i den urbane middelklassen.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Ironisk maskulinitet

I min generasjon var det fortsatt mange gutter som betraktet ungdomsskolen som et venterom på veien mot det egentlige voksenlivet.

Arve Hjelseth, sosiolog

Den tradisjonelle maskulinitetens verdier – slik som handlekraft, usårbarhet, aktivitet – deles fortsatt av mange, men de formidles stadig mindre i de kanalene som den urbane offentligheten forholder seg til. De siste årene har det imidlertid skjedd noe.
Delvis inspirert av 90-årenes new laddism i England, har mange også i middelklassen adoptert eller lekt med arbeiderklassens mer maskuline verdier, eller de viser i det minste økt interesse for de praksiser og erfaringer som følger av disse verdiene.

Ofte skjer det med en ironisk distanse som gjør at feministisk kritikk stort sett preller av. Fredrik Langeland har analysert Håvard Lilleheies TV-program Manshow i dette perspektivet. Universet i tegneserien Pondus tematiserer noe av den samme interessen for en type maskulinitet som lenge var lite synlig i toneangivende medier.

Ha baller, ikke vis frykt

Et mindre ironisk uttrykk for samme tendens finner vi i Kjetil Østlis dokumentarbok Politi og røver. Den kriminelle og politimannen som man følger i boken deler i bunn og grunn mange av de samme verdiene, og de misliker den nye mannsrollen. På begge sider av loven gjelder det å ha baller og ikke å vise frykt.

Den konkurransen noen av guttene i klassen min deltok i foregikk ikke på skolebenken. De gruet seg ikke til andre eksamener enn førerprøven.

Arve Hjelseth, sosiolog

Den tidligere politispaneren Johnny Brenna er spesielt interessant, fordi han levendegjør mange av idealene som ellers er blitt antatt å ha vært marginalisert. Som Brenna siteres; «i dag kan du møte politistudenter som ikke har lappen! Folk med briller og masse vekttall som ikke kan praktiske ting. Vi har alltid ledd av akademikere, men i dag er de politimenn.»

Poenget her er ikke om politiutdanningen bør bli mindre teoretisk og mer praktisk, selv om spørsmålet er interessant. Det viktige er at forfatteren, Kjetil Østli, iscenesetter seg selv som en litt puslete, bebrillet akademiker, som forsøker å forstå disse for ham fremmede livsanskuelsene fra innsiden.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Representater for andre mannsidealer

Det nye er altså ikke at den tradisjonelle mannsrollen er på vei tilbake, for den har neppe noen gang vært borte, men at skrive- og taleføre i økende grad låner stemme til representanter for disse mannsidealene.

Den tradisjonelle maskulinitetens verdier – som handlekraft, usårbarhet, aktivitet – deles fortsatt av mange, men formidles stadig mindre i de kanalene som den urbane offentligheten forholder seg til.

Arve Hjelseth, sosiolog

Det kan som følge av dette bli tyngre tider for oss puslinger. Men hvis disse eksemplene indikerer at kompetente stemmer fra den urbane offentligheten i økende grad ønsker å formidle erfaringene til folk som befinner seg utenfor den offentlige debattens tradisjonelle kretsløp, vil det dukke opp perspektiver som vil måtte tas på alvor.

Følgen av dette er ikke at vi som har nytt godt av at den dominerende maskuliniteten har forskjøvet seg bort fra det praktiske og fysiske, vil måtte reorientere oss. Men det vil gi oss bedre innsikt i at verdighet og autonomi for mange er viktigere enn middelklassens karriereorientering og dens tro på at alle ønsker å realisere seg selv gjennom intellektuelt stimulerende arbeid.