NRK Meny
Replikk

Den norske selvgodhet

Skandinaviske aktører anses for å ha en iboende godhet som gjør investeringene deres mer rettferdige. Det stemmer ikke.

Ethiopian farmers collect wheat in their field in Abay

Gode investeringer er noe Afrika trenger, men uten at de skyver marginale grupper enda lenger ut i fattigdom, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser bønder fra et område nord for Etiopias hovedstad Addis Ababa.

Foto: Str / Reuters

Norsk og skandinavisk bedriftskultur blir sett opp til på grunn av sin ansvarlighet i forhold til «andre beilere» som står i kø for å komme seg til Afrika, skriver Eivind Fjeldstad fra Norwegian African Business Association og Erling Ølstad fra Mestergrønn i en Ytring 5. desember. Skandinaviske aktører anses nærmest som å ha en iboende «godhet» som gjør investeringene deres mer rettferdige. Dette føyer seg inn i en skjønnmaling av skandinavisk kapital som ikke reflekterer virkeligheten.

Afrika presenteres ofte som et underutnyttet marked for skandinavisk og internasjonal kapital. Dette er også konteksten for kronikken til Fjeldstad og Ølstad: Afrika representerer «uendelige muligheter» med sin økonomiske vekst, lave lønninger, og billig og tilgjengelig jord (74 millioner hektar hevder de om Etiopia). Den idoliserte skandinaviske kapitalen presenteres likeså som en mulighet for de fattige gjennom «nødvendig kompetanse, god ledelseskultur, kvalitet og godt HMS-fokus».

Dette føyer seg inn i en skjønnmaling av skandinavisk kapital.

Vi har i vår forskning i Tanzania vist at skandinaviske investorer ikke har noen grunn til å skryte av sitt «HMS-fokus» og at skandinaviske aktører ikke skiller seg fra andre i måten investeringene deres, delvis bistandsfinansiert, fører til bortvisning av småbrukere og sosial urettferdighet.

Investeringene vi har studert viser mangelfull kompensasjon for tap av hus og landbruksjord, få og ofte sesongbaserte jobber, og lave lønninger. Svenske EcoEnergy manipulerte i tillegg bevisst konsekvensutredningen for å dekke over sosiale og miljømessige negative konsekvenser av prosjektet. Agrica-plantasjen i Tanzania (Norfund eier ca. 30 prosent) har blant annet ført til bortvisning av småbrukere fra jord de har dyrket i flere tiår. Erstatningsjorden har vært av dårligere kvalitet, mens mange som ikke har fått erstatningsjord nå må leie jord fra selskapet og andre bønder. I tillegg har prosjektet bidratt til økte konflikter mellom småbrukere og økte jordpriser på grunn av lokal jordmangel.

Småbrukere blir bortvist uten tilstrekkelig kompensasjon.

Kritikere av landbruksinvesteringer har påvist utallige ganger de siste årene at småbrukere blir bortvist uten tilstrekkelig kompensasjon, selv om nasjonal lovgiving kan være på deres side. Konflikter som oppstår i kjølvannet av slike investeringer er en indikasjon på at god jord ikke er tilgjengelig i den grad det ofte hevdes. Det er uansvarlig å reprodusere myter om millioner hektar tilgjengelig landbruksjord for investeringer når realiteten er at småbønder og pastoralister må vike for å skape plass for investorene.

Skandinavisk kapital investert i Skandinavia har muligens et bedre «HMS-fokus», som Fjeldstad og Ølstad kaller det. Men det er gjerne fordi det i disse landene finnes noen rammebetingelser og kontrollmyndigheter som setter krav til næringslivet. Slik kontroll er ofte fraværende i mange land i Afrika, og investorer har en tendens til å tilpasse seg deretter – uavhengig om de er fra Skandinavia eller ikke.

Vår kritikk er et forsvar for rettferdige investeringer.

Kritikken mot hvordan investeringer har en tendens til å virke i praksis har ofte blitt avvist som utviklingsfiendtlig aktivisme. Vår kritikk er imidlertid et forsvar for rettferdige investeringer, og ikke en generell kritikk av plassering av kapital i Afrika. Gode investeringer er noe Afrika trenger, men uten at de skyver marginale grupper enda lenger ut i fattigdom.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter