Hopp til innhold
Kronikk

Den misforståtte fiaskoen

I Afghanistan står ikke de viktigste slagene mellom soldater og opprørere. De står mellom korrupsjon og tillit.

Oppdrag Afghanistan

'Mye av det de norske styrkene har gjort burde vært gjort bedre, annerledes, eller ikke i det hele tatt. Men Forsvaret fortjener ikke å bli satt til veggs alene', skriver veteran Kristian Andreassen. Her ser vi en norsk soldat på tjeneste i Afghanistan.

De norske styrkene forlot Faryab provins i fjor etter å ha overlatt ansvaret til afghanerne. I de siste ukers debatt om Afghanistan, har flere prøvd å beskrive situasjonen. Anders Sømme Hammer, som deltar i dokumentarserien «Exit Afghanistan», kaller det «en norsk fiasko» i Aftenposten. Her betegner han den dystre situasjonen norske styrker har etterlatt seg i Faryab. Dette tar han til inntekt for en feilslått militærstrategi. Det er et syn som ikke bør få stå uprøvd.

For å ha det sagt: Mye av det de norske styrkene har gjort burde vært gjort bedre, annerledes, eller ikke i det hele tatt. Dette er ingen renvasking av Forsvaret, men en nyansering av årsakene til hvordan Faryab ble slik Hammer beskriver provinsen som i dag. Kritikk er på sin plass. Men Forsvaret fortjener ikke å bli satt til veggs alene.

Dårlige odds

Faryab er en provins som er litt mindre enn Hedmark fylke med lav fremkommelighet, en spredt befolkning på cirka en million og et ulmende opprør. Her fikk noen hundre soldater ansvaret for sikkerheten. Til sammenligning var på det meste 50.000 soldater i Kosovo, et område halvparten så stort. Det blir raskt åpenbart at oddsene aldri var i fredens favør.

Her fikk noen hundre soldater ansvaret for sikkerheten. Til sammenligning var på det meste 50.000 soldater i Kosovo, et område halvparten så stort.

Kristian Andreassen, Afghanistan-veteran

Det er mange analyser og teorier om hvorfor ting er som de er i Afghanistan og Faryab. En versjon er at etnisiteter, politiske blokker av stammer, klaner og partier, i tillegg til store økonomiske og sosiale ulikheter med tilhørende korrupsjon, til sammen skaper en situasjon med store gnisninger mellom folkegrupper og en ypperlig grobunn for åpen konflikt. Legg til en nesten ubegrenset tilgang på våpen, og veien til vold er kort. Det disse konfliktfaktorene – sosiale, økonomiske, politiske, etniske – alle har til felles, er at ingen av dem har en militær løsning.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Sikkerhetsstyrkene spiller en viktig rolle

Det er naivt å tro at militære styrker kan løse en slik situasjon alene. Men det er like naivt å tro at sikkerhetsstyrker ikke har en rolle å spille. Deres oppgave er å tilrettelegge for løsninger av andre aktører og på andre arenaer enn i skyttergravene. Militære styrker kan bidra med å opprettholde et minimum av sikkerhet slik at politiske og sosiale prosesser for forsoning og utvikling kan gå sin gang. Selv om dette er mindre målbart, er det betydelig mer interessant for Faryab enn antall bomber og granater.

Det har vært norsk policy å gi like mye i sivil støtte som i militært bidrag til Afghanistan. Selv om disse summene har variert over årene, er mange hundre millioner kroner til Faryab brukt på denne tiden. Dette i en provins hvor å bygge en skole koster noen tusen dollar, en klinikk litt mer, en vei litt mindre. Å lønne en lærer koster en brøkdel av dette, en lege litt mer. Hvor er pengene blitt av?

LES OGSÅ: – Vi nådde målene våre i Faryab

Korrupsjon og tillit

Etter å ha tilbrakt en del tid på Faryabs landsbygd siden 2010 kan undertegnede vanskelig se at disse midlene har gitt full effekt. Men ettersom jeg er like lite ekspert på utvikling, bistand og godt styresett som det Hammer er ekspert på militær strategi har jeg her ingen bastante påstander om hva som har slått feil på sivil side. Bastante påstander er noe denne debatten ikke trenger mer av. Å redusere hele innsatsen, med sine feil og suksesser, til et rent militært spørsmål er uansett grovt misvisende.

Å redusere hele innsatsen, med sine feil og suksesser, til et rent militært spørsmål er uansett grovt misvisende.

Kristian Andreassen, Afghanistan-veteran

I denne krigen står ikke de viktigste slagene mellom soldater og opprørere. De står mellom korrupsjon og tillit, i myndighetskontorer, i landsbymøter og i afghanernes sinn. De viktigste soldatene i denne krigen er de sivile representantene for de afghanske myndighetene som grunnet korrupsjon og egeninteresse ikke møter befolkningens behov. De har ikke vist seg befolkningens tillit verdig – en tillit de må vinne på egen hånd.

Talibans propaganda

Hammer, og flere med han, fremholder videre at det er den utenlandske tilstedeværelsen som provoserer frem et opprør i Faryab. Dette er like misvisende som det er en populær punchline. Historien viser noe annet. Afghanistan er et land preget av borgerkrig og interne stridigheter, med eller uten vestlig innblanding. Voldsnivået i Faryab var svært høyt før 2001, grunnet lokale og regionale konflikter samt borgerkrig – men da uten internasjonal oppmerksomhet.
Faktisk var voldsnivået i Faryab heller oppsiktsvekkende lavt – relativt sett – etter Talibans fall, frem til opprøret skjøt fart ut på 2000-tallet. Kanskje er dette et handlingsrom som ikke ble tilstrekkelig utnyttet?

Opprørernes motivasjon er heller ikke så enkel som Hammer skal ha det til. Det er først og fremst indre faktorer som driver opprøret og ikke utenlandsk tilstedeværelse, uansett hvor mye dette brukes som legitimering utad av opprørsorganisasjonen. Her har Hammer selv falt for Talibans propaganda, som så mange andre av Afghanistans unge menn.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

For store forventninger

Dagens dystre situasjon i Faryab er dessverre en situasjon som var forutsigbar gitt at de underliggende konfliktene i det afghanske samfunnet ikke er mye nærmere gode løsninger enn de var for ti år siden – løsninger Forsvaret hverken har forutsetninger eller ansvar for å komme med.

Det er først og fremst indre faktorer som driver opprøret og ikke utenlandsk tilstedeværelse, uansett hvor mye dette brukes som legitimering utad av opprørsorganisasjonen.

Kristian Andreassen, Afghanistan-veteran

Kanskje det viktigste som kan sies i debatten om Afghanistan sies av Kai Eide i dagens utgave av ovennevnte dokumentar: Vi har hatt altfor store forventninger til hva som kunne oppnås på det som er relativt kort tid i denne sammenhengen. Arven etter utenlandsk tilstedeværelse i Faryab er heller ikke bare negativ. Infrastruktur, begynnende politiske institusjoner og et stadig bedre sikkerhetsapparat er områder hvor det har vært gjort fremgang.

Vakuumet

De utenlandske styrkene etterlater seg et vakuum i Faryab. Det er naturlig med en påfølgende maktkamp om dette, med tilhørende usikkerhet for sivilbefolkningen. Det vil derimot ta tid før det endelige resultatet av innsatsen i Faryab vises og dommen kan felles. Så lenge det finnes makthavere og grupper som er tjent med en fortsettelse av den nåværende orden, og befolkningsgrupper som føler seg forbigått av den samme ordenen, vil det fortsette å være motsetninger med voldelig tilløp i Faryab og Afghanistan.

En evaluering av innsatsen må for det første ta inn over seg bredden av utfordringene og innsatsen, eller mangel på sådan. Å legge alt på Forsvaret blir like upresist som det blir enkelt. For det andre må vi ta inn over oss hvor lite vi egentlig har kunnet påvirke utviklingen i Afghanistan på kritiske områder. De viktigste stegene må afghanerne gå selv. Uten disse aspektene vil vi gå glipp av dyrekjøpt lærdom.