NRK Meny
Kronikk

Den lange veien hjem

Jeg skal fortelle deg historien om et hjem. Og om en dame som manglet et.

Details of rustic home

Jeg har aldri tidligere vært ufrivillig uten et hjem, et sted jeg kan gå med håret i en krøllball på hodet og labbe rundt i de mest sjuskete klær. Ikke alle har det sånn, skriver kronikkforfatteren.

Foto: АленаОзерова / Colourbox

Jeg skulle leie ut leiligheten min i november. Jeg har selv bodd der i tre og et halvt år og elsker den fortsatt. Det er en liten leilighet, tjuefire kvadrat, senga står i stua, en armlengdes avstand fra sofaen. Brukte jeg en time på å vaske leiligheten, hadde jeg gjort en grundig jobb, og når jeg hadde venner på besøk, kunne den ene ligge langstrakt på sofaen og den andre flat på senga ved siden av. Men etter tre og et halvt år flytta jeg og begynte det litt kjedelige opplegget det er å finne en leietaker.

Hjem er ikke bare én ting

Den første leieboeren min flytta ut fordi hun hadde hjemlengsel. Hun savnet Polen, kjæresten sin, leiligheten de hadde der. Selv om jobben hun hadde her var bedre betalt, og hun hadde ommøblert leiligheten og fått det ganske så hyggelig, var ikke leiligheten min hjem for henne. I oktober pakket hun kofferten, og leiligheten stod tom igjen, med unntak av konfekten hun hadde latt bli værende igjen på stuebordet.

Hjem er en merkelig sak. Før jeg reiser til mora mi for å sitte i pysjamas i en uke, lese bøker og spise salt ribbekjøtt, sier jeg til vennene mine: «Jeg reiser hjem den 22.desember». Men når jeg er der, i den allerede nevnte pysjamasen og kanskje på tredje runde med surkål og krumkaker, sier jeg: «Jeg reiser hjem fjerde juledag» til mora mi.

Er det rett og slett noe så enkelt som trygghet? At jeg kan glemme meg selv hjemme?

Amalie Kasin Lerstang, forfatter

Hjem er altså ikke én ting, det er både barndomshjemmet mitt og leiligheten jeg nå bor i, i Oslo. Men begge stedene deler et eller annet som gjør dem fortjent til den eminente tittel «hjem». Er det rett og slett noe så enkelt som trygghet? At jeg kan glemme meg selv hjemme? At jeg begge steder kan gå med håret i en krøllball på hodet, labbe rundt i de mest sjuskete klærne uten å tenke over hvem jeg er? At jeg kan glemme meg selv hjemme? Er det bare dét?

Nydelig ettroms

Jeg la ut annonse på FINN for andre gang. Endret fra «hyggelig ettroms!» til «nydelig ettroms!». Jeg hadde visninger. Noen skrev at de hadde funnet noe billigere, andre lot aldri høre fra seg igjen. Så da 1. desember kom krypende og de tre oppsigelsesmånedene til min forrige leietaker var gått ut, hadde jeg fastsatt to visninger samme dag og egentlig gitt opp.

Den første potensielle leietakeren sendte mail en time før avtalt visning: «Jeg så nå at leiligheten bare er 24kvm, det blir nok litt for lite for meg.» «Nei!» ville jeg skrive, «jeg har bodd her i tre og et halvt år!!! Det er perfekt for én person!» Jeg tok det som et tegn. Jeg kom ikke til å få leid den ut denne gangen heller. Syntes synd på meg selv. Buhu. Dakkar deg.

Jeg slo ihjel en time før neste visning, hørte på podkast og vaska litt over flatene som allerede var vaska, til telefonen min ringte. Neste potensielle leietaker, Abrihet, stod på døra, jeg gikk ut til hoveddøra og åpnet den. Der stod det tre damer. Abrihet, på 30, visste jeg fra mailkorrespondansen, og to litt yngre jenter. Vi hilste alle sammen, jeg spurte hvem som skulle leie, for jeg ble plutselig usikker, alle så så unge ut.

«Jeg,» sa hun som var Abrihet. «Dette er dattera mi og niesa mi.» Vi gikk inn i leiligheten, og jeg var som vanlig nervøs, ville de synes den var for liten, at sofaen som fulgte med, var for gammel, at Mona Lisa-bildet på veggen var teit? Men de to jentene utbrøt: «Wow, her var det fint! Er jo nesten en Sex and the City-leilighet, dette!» Jeg vokste en liten centimeter der jeg stod, og noterte meg uttalelsen til en fremtidig ny FINN-annonse, fortsatt sikker på at Abrihet ikke kom til å ville ha den.

«Håper du vil la meg leie»

Abrihet sa ikke så mye, og selv om jentene likte den, tenkte jeg at den kanskje ikke var slik hun hadde sett for seg, en voksen dame ville kanskje ha noe mer classy, noe stilrent og hvitt heller enn laidback og koselig. Jeg viste dem kjøkkenkroken, det lille badet. Så dro jeg min sedvanlige frase: «Ja, det er jo ikke så stort, så nå tror jeg ikke det er så mye mer å vise» (kanskje ikke så rart jeg ikke hadde fått leid den ut tidligere).

Da så Abrihet på meg. «Hvis du vil la meg leie leiligheten, så vil jeg veldig gjerne det. Jeg kan flytte inn med en gang, og jeg håper du vil la meg leie, for jeg vil veldig gjerne bo her.» Hun hørtes nesten bedende ut. Jeg, så klar for å leie ut og så glad for at hun ville bo der, sa: «Jammen, da er den din, hvis du har lyst på den.»

Bak oss brøt det ut et «Seriøst!?» fra en av jentene. Og så latter. Fra Abrihet og dattera hennes og niesa. Så begynte niesa å gråte. Og dattera. Og så Abrihet. Og jeg måtte holde mine egne tårer tilbake foran gjengen som stod foran meg. «Mamma, du har fått ditt eget hjem!» Og de klemte hverandre og gråt litt til, og så klemte de meg, og jeg sa at det aldri hadde vært så hyggelig på visning. «Nå må vi hjem og feire!»

Hvorfor blir man så glad over å finne en leilighet?

Amalie Kasin Lerstang, forfatter

Fem måneder på leting

Men det var noe trist over gleden. Hvorfor blir man så glad over å finne en leilighet?

Abrihet fortalte at de hadde flyttet til Oslo fra Stavanger i sommer. Jentene hadde begynt på universitetet og bodde i ulike kollektiv, men hun selv hadde ikke fått noe sted å bo. Hun hadde vært på visninger i fem måneder, FEM måneder, uten å få noe som helst. «De gir deg litt håp når du er der, og så får du vite at du ikke får den likevel».

I de fem månedene hadde hun bodd hos niesa si, «jeg måtte jo supporte,» som niesa forklarte. Men niesas utleiere hadde begynt å klage på at det bodde to der, når det egentlig var avtalt én, og Abrihet og niesa hadde gått en smule lei av å gå oppå hverandre, når sant skulle sies.

Jeg har aldri vært ufrivillig uten et hjem. Når man er på reise, velger man jo hjemmet vekk til fordel for muligheten til å dra videre. Eller man finner en airbnb-leilighet, en annens hjem, som man leker at er sitt i den tiden man er der, mens man vet at man ikke skal bli værende. Men når jeg og noen venner har slått oss sammen for å finne en kollektiv-leilighet i årenes løp, så har vi alltid funnet en. Noen ganger litt dyrere enn vi håpa på, fordi markedet er sånn eller sånn, men alltid et eller annet som tross alt går, som er vårt tak over huet, som vi har flytta senger og kommoder inn i og sakte begynt å bebo.

Happy firkløver

Hvert hjem er sin egen tid. Går forbi leiligheten på Frogner hvor skitten aldri forsvant og varmen aldri ville sette seg, og husker helt spesifikke ting, oppvasktårnene, et livsfarlig sikringssystem vi frykta ville føre strøm gjennom dusjvannet og rett inn i de nakne kroppene våre. Går nedover St.Olavsgate og minnes noe helt annet; en veldig lang sommer, et vindu som ble sprengt opp og aldri lot seg lukke igjen mens vi bodde der.

Jeg ga Abrihet nøkkelen til leiligheten. «Nå kan jeg flytte inn i morgen!», sa hun og låste oss ut fra sitt nye hjem for første gang. Vi var et happy firkløver som beveget oss nedover gata, og vi avtalte at jeg skulle sende leiekontrakt på mail og fikse depositumskonto til uka. Gira ringte jeg kjæresten min etter at jeg hadde forlatt min nye leietaker ved trikkestoppet. Jeg fortalte henne oppglødd om møtet, at jeg hadde fått leid ut, at de hadde blitt så glad over å få leie, endelig noen som digga leiligheten min! Og samtidig var jeg forbanna. Hvorfor hadde ikke Abrihet fått napp på en eneste leilighet på fem måneder?

En inngrodd, skeptisk holdning. Til hva da? Til verdens hyggeligste leietaker.

Amalie Kasin Lerstang, forfatter

Det var dattera jeg hadde mailet med via FINN. Abrihet hadde kanskje opplevd at det lønner seg å svare på velformulert norsk, at små skrivefeil kan koste dyrt når man konkurrerer om ledige leiligheter på markedet. Hun tok med seg både dattera og niesa på visning, selv om Abrihet snakker norsk godt nok, hadde hun gjort det i tilfelle noen ord skulle bli for vanskelige? Fryktet at små misforståelser var det som kunne gjøre utslaget som ikke ga henne leiligheten? Hadde hun blitt så dreven på å få avslag, at hun hadde sett seg nødt til å skape et spesifikt bilde av seg selv, som hun the hard way hadde lært at ga henne større sjanse til å få et hjem?

Verdens hyggeligste leietaker

Jeg ble trist da jeg gikk hjemover. Så naiv jeg er. Jeg klarte ikke å finne noen andre svar på hvorfor hun ikke hadde fått et eneste ja på de fem månedene, annet enn at det måtte være…rasisme. En inngrodd, skeptisk holdning. Til hva da? Til verdens hyggeligste leietaker.

En måned før jeg fikk leid ut leiligheten min, sendte FINN ut et spørreskjema til alle med annonse ute på det tidspunktet, om hvorvidt vi var villige til å leie ut boligen vår til en flyktning. Jeg hadde svart at ja, det ville jeg, og skrev at jeg gjerne ville ha mer informasjon om ordningen. Da jeg fikk spørreskjema fra dem, tenkte jeg at de fleste ville svare ja. At de ville ha mer informasjon, rundt betalingsrutiner og lignende, men likevel, et ja. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Jeg har ikke vært i leiligheten siden jeg ga nøklene til Abrihet. Men jeg håper hun digger å bo alene. Det er det beste som finnes, spør du meg. Ta oppvasken når man vil, spille musikk uten å forstyrre noen, slenge seg langflat på sofaen og være i fred. Bare følelsen av å være hjemme.

FØLG: NRK Debatt på Facebook og NRKYtring på Twitter.