NRK Meny
Kronikk

Den kvite hesten

Den viktigste grunnen til at Oslo bør søke vinter-OL 2022 har verken med økonomi eller byplan å gjøre.

Lysgårdsbakkene Lillehammer

«I lia over Lillehammer går det fortsatt en kvit hest. Overdimensjonerte Lysgårdsbakkene er en påminnelse om vår mulighet til å strekke oss utover snusfornuften», skriver kronikøren.

Foto: Wikipedia

Som barneskoleelev på starten av 90-tallet, fikk jeg dag høre Alf Prøysens stubb «Den kvite hesten». En smule fritt etter hukommelsen handler historien om en husmann som vinner et en pen slump penger på et lotteri. Han har kone og en bråte unger og mer en nok av fornuftige ting å investere i. Desto større blir forundring til både småbønder og øvrighet da han svir av alle pengene på en hvit hest. Han har hverken jord som må pløyes eller vogn som kan trekkes, så hva i all verden skal han bruke den til? Ikke noe, viser det seg, han kjøper hesten for å la den gå rundt på en glenne oppi åsen og gresse og kose seg. Alle ler av dette som skjær idioti. Men etter en stund er det som om synet av dyret som går stolt og fri der oppe gjør noe med både husmannen og omgivelsene hans.

Det jeg husker best

Jeg vet ikke hvorfor jeg festet meg spesielt til denne fortellingen, den var bare en mange Prøysen-historier jeg ble servert som barn. Som elev på Brøttum skole i Ringsaker, var hans forfatterskap en selvfølgelig del av undervisningen. En skolegang som for meg som alle andre bestod av jevn strøm av hverdag med rutiner låst til en timeplan som eksepsjonelt sjelden ble brutt opp. Jeg husker faktisk bare to tilfeller i løpet av barneskolen som avvek fra dette mønsteret. Den ene gangen var da Kong Olav døde og vi satt fire stive timer og led oss gjennom NRKS direktesendte minneseremoni i min klasseforstanders kjellerstue. Den andre gangen var Albertville-OL.

Vi benket vi oss i det lille biblioteket og så Bjørn Dæhlie tryne inn til gull for Norge.

Gaute Brochmann

Da vi etter endeløse diskusjoner i klassen kom frem til hvilke to tilmålte øvelser vi ville følge, benket vi oss i det lille biblioteket og så Bjørn Dæhlie tryne inn til gull for Norge. Jeg skal ikke påstå at vi svevde rundt på en rosa sky resten av femte klasse av den grunn. Men det er i alle fall noe av det jeg husker best. Altså sammen med Prøysen og mye av det jeg lærte der.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det viktigste med OL

Det jeg imidlertid ikke husker så mye av, og må tenke meg godt om for å få tak i, er selve skolebygningen. Rommene vi satt i når vi så på OL eller leste Den kvite hesten. Men ved nærmere ettertanke kan jeg nå i ettertid slå fast at det nok var temmelig nedslitte og nødtørftige greier. Lett smuldrende betong, livstrett linoleum og sikkert et høyst tvilsomt inneklima, målt etter dagens standarder. Men for meg betød det altså fint lite målt mot opplevelsene de dannet en ramme for.

For meg betød de nedslitte og nødtørftige omgivelsene fint lite målt mot opplevelsene de dannet en ramme for.

Gaute Brochmann

Du kan spørre deg hvorfor en kronikk om et eventuelt Oslo-OL i 2022 får denne noe arbitrære innledningen. Og da jeg ble spurt om å skrive denne kronikken, går jeg ut fra at det bunnet i annen erfaring og kompetanse enn barneskoledagene mine. Som redaktør av fagtidsskriftet Arkitektnytt publiserte jeg i fjor et helt nummer viet prospektet av et OL i den norske hovedstaden og jeg har siden skrevet om planfaglige konsekvenser for både dette og de lekene som straks settes i gang i Sotsji. Men etter å ha snakket med en rekke fagfolk, hørt argumenter for og imot lekene og sett på gjenbruk og ettervirkning av en rekke tidligere olympiader, følte jeg et behov for å adressere det jeg opplever som aller viktigst i forbindelse med et arrangement som dette.

LES OGSÅ: Fortsatt stor motstand mot OL i Oslo

Den positive energien

For all del: Det finnes mange interessante diskusjonspunkter når 33 milliarder (eller mest sannsynlig en god del mer) skal investeres i infrastruktur og idrettsanlegg, mediesenter og deltagerlandsby. Det er ikke tilfeldig om de viktigste funksjonene havner på Økern eller Kjelsrud noen mil lenger opp i Groruddalen. Akkurat som det naturligvis er viktig å avveie kostnadene mot annen bruk av pengene. Det handler om verdig eldreomsorg, gode kollektivtilbud og kvaliteten på skolene.

Lillehammer-OL står igjen som noe helt unikt, ikke gjennom selve idretten, dobbel vinterferie eller nye anlegg i byen.

Gaute Brochmann

Brøttum barneskole ble ikke restaurert i kjølvannet av Albertville. Tvert imot kom leken til oss bare to år etter, da kronprinsen som mange av oss husker tente OL-ilden på Lillehammer et par mil nord for barndomshjemmet mitt. Og om TV-sendingene fra Albertville er et minne som stikker seg ut, står Lillehammer-OL igjen som noe helt unikt. Ikke gjennom selve idretten, dobbel vinterferie eller nye anlegg i byen. Men i kraft av den voldsomme, kollektive og udelt positive energien som var knyttet til prosjektet.

Det er ingen garantier for at et OL i Oslo vil skape den samme nasjonale entusiasmen. Og det er naturligvis et betimelig spørsmål hva man sitter igjen med etter at euforien er over. Jeg tror ikke lokalmiljøet på Lillehammer i det lange løp tjente så mye på lekene i form av kroner og øre. Det er det visst bare Los Angeles i 1984 som gjorde, der verdens største økonomi og et gryende TV-rettighets og sponsormarked sørget for en økonomi hverken Lillehammer eller Oslo kan drømme om. En markedsføring av seg selv som internasjonal jetsett-hovedstad etter modell fra Barcelona ’92 ble heller aldri noen realitet på Lillehammer. Og sammenligninger med Sotsji og Putins grandiose nasjonsbyggende prosjekt er heller ikke særlig relevant. Like lite som Athen-OL i 2004 og deres økonomiske helsprekk er noen plausibel parallell til et eventuelt mesterskap i Norge.

Bortenfor snusfornuften

Så hva handler Oslo 2022 om? Jeg påstår ikke at Norge har så mye penger at offentlige midler uten videre kan overføres fra allmennyttige, offentlige utgiftsposter som skole, helse eller breddeidrett. Men da vi søkte Lillehammer-OL, brukte vi fortsatt oljepenger til å betale statsgjeld. Nå har vi over en million på bok hver. Og min gamle barneskole er revet og bygd opp som splitter nye lokaler, nye Brøttum skole stod ferdig rett over nyttår i år.

I lia over Lillehammer går det fortsatt en kvit hest.

Gaute Brochmann

Mitt hovedpoeng er imidlertid at dette ikke er den viktigste argumentasjonen for å arrangere olympiske leker. De fysiske omgivelsene våre målt som funksjonell verdi er ikke uvesentlige. På Lillehammer satt vi igjen med to gode alpinanlegg, en flott idrettshall som gjorde at vi kunne trene fotball om vinteren og et utbedret veianlegget. Men som både min egen barndom og Prøysens fortelling minner meg om, ligger ikke verdien først og fremst i disse praktiske forholdene, men hvordan de få eksepsjonelle punktene er de som former tilværelsen og gir den mening.

I lia over Lillehammer går det fortsatt en kvit hest. I form av et hoppanlegg fullstendig overdimensjonert for lokale forhold, med en tilskuerkapasitet og et omfang som ikke har noen fornuftig funksjon for nærmiljøet. Utover å være en påminnelse om vår mulighet til å strekke oss utover de handlingene snusfornuften forskriver.