Også i Kina tenner våren nye håp. Millioner av bønder skotter mot himmelen og venter på vårregnet. I byene strømmer folk til parkene for nyte livet i det grønne; mange er unge og forelsket. Alle bærer de på drømmer, men hva går «Den kinesiske drøm» ut på? Kineserne kan knapt åpne en avis nå om dagen uten å støte på artikler om denne kollektive drømmen. Mange sliter med å tyde den. Imens, på nettstedet Sina Weibo og i andre fora, går diskusjonene om hvordan den skal forstås.
En stor fornyelse
Bak «Den kinesiske drøm» står landets nye leder, snart 60 år gamle Xi Jinping. Da han lanserte begrepet i november i fjor, like etter at han overtok som partisjef, sa han at han siktet mot «en stor fornyelse av den kinesiske nasjon». I et land hvor selv små endringer i offisiell språkbruk blir tillagt vekt, vakte Xis utspill behørig oppsikt.
En måned senere tilføyde han: «I dag snakker alle om den kinesiske drøm. Jeg føler meg sikker på at når kommunistpartiet feirer sitt hundreårsjubileum i 2021, vil vi ha klart å nå vårt mål om å skape et velstående samfunn. Og når den kinesiske folkerepublikken fyller hundre år i 2049, skal vi ha skapt et rikt, sterkt, demokratisk, sivilisert og harmonisk sosialistisk samfunn ... Dette er den største drømmen i den kinesiske nasjonens moderne historie».
Sikkert velvalgte ord, men ytterst vage.
LES OGSÅ: – Ikke si noe stygt om Kina!
Det jordiske lykkerike
Opp gjennom tidene har mange kinesere båret på store visjoner for landet sitt. Moralfilosofen Konfutse, som levde for vel 2500 år siden, drømte om å skape et jordisk lykkerike hvor menneskene praktiserte dyder som barmhjertighet og uselviskhet. Men selv om Kina tidvis hevet seg til de store høyder, ble drømmen aldri realisert, og på 1800-tallet ble landet hjemsøkt av fremmede folks invasjoner, forfall og krise.
Som et svar på problemene forsøkte en ung opprører, Hong Xiuquan, å opprette et «himmelsk dynasti» med seg selv som keiser. Da opprøret ebbet ut, lå 20 millioner kinesere igjen på slagmarken. Først i 1949, etter enda mer årelating, klarte Mao Zedong å samle landet under en sterk ledelse. Maos mål var ikke ulikt tidligere tiders drømmere. Han ville avskaffe all utbytting og realisere et kommunistisk overflodssamfunn hvor alle var mette og tilfredse. I dag vet vi at Maos styre påførte kineserne ufattelige lidelser, og at millioner av mennesker enten ble drept eller sultet i hjel i løpet av hans 27-årige styre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
«Sosialisme» på kinesisk
I likhet med salige Mao har også partisjef Xi Jinping en visjon om å forvandle Kina til et klasseløst samfunn. Men det er mest på papiret. Det han egentlig vil, er å skape et mest mulig velstående land, gjerne med atskillig ulikhet, og å gjøre det til en respektert stormakt i verden. Punktum.
Når han varsler at landet også skal bli et «demokrati», mener han åpenbart noe helt annet enn det vi legger i begrepet. Budskapet fra partikongressen i fjor var jo at kommunistpartiet skal fortsette å styre landet, ikke bare på kort sikt, men langt inn i den fjerne fremtid. Det han åpenbart har i tankene, er en form for «sosialistisk demokrati» tilpasset kinesiske forhold. Eller som det lenge har hett på offisielt hold i Beijing: «Sosialisme med kinesiske karaktertrekk.» I så fall er det lite eller ingenting nytt i partisjefens ordbruk.
LES OGSÅ: Dette er Xi Jinpings utfordringer
Få om noen er i tvil om at Kina vil ta store steg fremover i årene som kommer, og én dag vil landet ganske sikkert passere USA og bli verdens største økonomi. Fremdeles er det imidlertid grunn til å minne om at Kina har fire ganger så mange innbyggere som USA. Likeså at landet står overfor flere store utfordringer i årene som kommer. Ikke minst den varslede eldrebølgen, som kan føre til knapphet på arbeidskraft, høyere lønninger, stivere priser og svekket konkurranseevne. En annen utfordring blir miljøregningen, som i Kinas tilfelle ser ut til å bli skremmende høy.
Ingen drømmer det samme
Nettopp miljøet ser ut til å oppta stadig flere kinesere. Mange har fått nok. De forlanger å puste i renere luft, å drikke rent vann og å spise mat som ikke er tilsatt farlige giftstoffer. Drømmene er nære og konkrete, ikke fjerne og luftige. Det høyeste ønsket til bloggeren Liu Shenjun er at kineserne skal slippe å måtte kjøpe dyrt melkepulver produsert i utlandet. Under dagens forhold er mange redde for at det kinesiske pulveret kan være helseskadelig. I 2008 ble mer enn tre hundre tusen kinesiske småbarn syke etter å ha fått i seg melkepulver tilsatt det kjemiske stoffet melamin. Noen av dem døde.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
En annen, 36 år gamle Lin Meilin, lider av ettervirkningene fra tvangssteriliseringen hun måtte gjennomgå for noen år siden. Hun forteller at hun gang på gang har oppsøkt offentlige kontorer i håp om å få erstatning for de lidelser staten har påført henne. Til ingen nytte. I stedet har myndighetene satt henne på en svarteliste. Hver gang hun kommer og går, blir navnet hennes ført inn i en protokoll.
«Min drøm er å gjenvinne helsen», sier hun og tilføyer: «Alle har forskjellige drømmer. Regjeringens drøm er ikke nødvendigvis sammenfallende med vår. Kanskje kaller de den en drøm fordi de vet at den aldri bli vil realisert. En politikk som blir virkeliggjort, kalles jo en plan!»
