Replikk

Den innbilte catwalken

Kvinner må slutte å dyrke sin egen angst for tap av skjønnhet.

Maria Kjos Fonn

Om man ikke tør å vise seg på TV fordi man føler seg gammel, kan det være fint å snakke med noen om det. Men det trenger ikke å være media, skriver kronikkforfatteren (bildet).

Foto: Oda Berby

Det er i utgangspunktet risikosport å være 31 år og mene noe om middelaldrende kvinners alderskomplekser. Men måten man skriver og snakker om kompleksene sine, påvirker andre kvinner i alle aldre.

Da jeg leste teksten til Åsa Linderborg på NRK Ytring om at hun ikke lenger vil vise seg på TV på grunn av at hun synes hun ser for gammel ut, ble jeg nedslått på vegne av kvinner.

Linderborg har en imponerende karriere som journalist og kulturredaktør, er en svært profilert og skarp debattant, og har ikke minst skrevet den svært vakre og dypt originale oppvekstromanen «Meg eier ingen», som henger i, over ti år etter endt lesning.

Men helt fri var hun visst allikevel ikke.

Ytringer som Linderborgs kan forsterke fordommer og frykt for aldring.

Hun skriver åpent og ærlig om skammen ved å bli eldre etter å tidligere ha brukt utseende til sin fordel – og skammen over å føle skam. Svikter hun feminismen, andre kvinner?

Det er opplagt at hun, og andre kvinner med komplekser, er ofre for langt større krefter enn egen angst for speilbildet.

Kvinner opplever trakassering for at menn vil ligge med oss, som vi så talløse eksempler på under #metoo. Senere blir vi trakassert fordi menn ikke vil ligge med oss. Det er bare å oppsøke et kommentarfelt under en sak der en kvinne har uttalt seg om noe kontroversielt.

Når jeg likevel mener Linderborgs bekjennelse er problematisk, har det flere årsaker.

I Skandinavia blir vi faktisk tatt på alvor som tenkende vesener.

At kvinner har et smalere vindu enn menn hvor vi er fruktbare og dermed på vårt mest attraktive fra et biologisk perspektiv, gjør selvsagt at sorgen over tapet av ungdommelig skjønnhet er forståelig. Den representerer både tapet av den mye omtalte «markedsverdien» som seksualobjekt og frykten for alderdom og død.

Men i dette herrens år 2021 bør kvinner faktisk også prøve å skjerpe seg og ikke forsterke den eksistensielle angsten – som vi ser i ungdomsdyrkelsen markedskreftene pusher til det ekstreme.

Det såkalte «skjønnhetstyranniet» eksisterer ikke i et vakuum, og er ikke tredd over hodene våre av et abstrakt patriarkat, men er noe vi kvinner er med på å opprettholde. Ved å dyrke vår egen angst for tap av skjønnhet, forsterker vi fokuset på utseende fremfor innhold.

Det er på tide å komme seg ned fra de innbilte catwalkene.

I Skandinavia blir vi faktisk tatt på alvor som tenkende vesener. Da bør vi kanskje ikke kringkaste alt vi tenker.

«Rynkene rundt øynene synes jeg oppriktig talt er vakre, men øyenlokkene henger ned», skriver Linderborg. «Tannkjøttet har begynt å krympe, og tennene – ser man at de er blitt skjørere med årene?»

Bidrar kvinners offentlige gransking av ofte innbilte feil i speilet til at vi blir friere, mindre bevisste på dem, at flere tør å ytre seg offentlig med det restylane-frie nebbet de har? Jeg er ganske sikker på at effekten er motsatt.

«Halsen, den satans jævla halsen, begynner å endre form», fortsetter Linderborg.

Jeg som alltid først og fremst har sett på henne som en intellektuell. Nå måtte jeg se etter. Jo, jeg synes hun er pen også. Men jeg vurderte ikke utseendet hennes før hun selv satte det på dagsorden.

Hun gir bare uttrykk for hva hun føler, og noe mange kvinner føler. Men bekjennelse som ikke ledsages av innsikt, er ikke alltid et gode, selv om det er en herskende oppfatning i dagens medielogikk.

I dette herrens år 2021 bør kvinner faktisk skjerpe seg og ikke forsterke den eksistensielle angsten.

Det er ingenting galt i å være forfengelig, flørte, endog spille på utseende. Skjønnhet er tross alt en av livets gleder. Men hvis man lar kompleksene legge en demper på livsutfoldelsen, og i tillegg utbasunerer dette, spiller man dem bare videre.

For å si det med Patti Smith, som har klart å være dyrisk sexy uten å gidde så mye som å børste håret: «Kan dere ikke vise meg noe annet enn overgivelse?»

Nå er det på tide å komme seg ned fra de innbilte catwalkene og innse at attraktivitet også handler om vitalitet, engasjement, energi og verdighet, som man mister om man ikke klarer å forsone seg med at man ikke er 25 for alltid.

Jeg ser stadig kvinner – og menn – som figurerer i sosiale og tradisjonelle medier med bilder hvor de er minst 10 år yngre. Det er mer trist enn flatterende.

Aldersdiskriminering er høyst tilstedeværende i samfunnet, ikke minst for kvinner, og Ingeborg Moræus Hanssen skriver klokt om hvordan ytringer som Linderborgs kan forsterke fordommer og frykt for aldring.

Om man ikke tør å vise seg på TV fordi man føler seg gammel, kan det være fint å snakke med noen om det. Men det trenger ikke å være media.

Les kronikken: