I dag starter NRKs serie «Den gode viljen», om uhjelp. Den første episoden setter spesielt avhengigheten mellom rike donorer og mottakerland på dagsorden. I Kirkens Nødhjelp har dette vært et sentralt tema lenge.
Noe bistand kan kritiseres for å gjøre mottakerlandene mer ansvarlige ovenfor bistandsgiverne enn sin egen befolkning og eget parlament. God bistand innebærer derfor at fattige statsborgere får økt medbestemmelse i hvordan internasjonal bistand brukes i deres eget samfunn. Dette kan gjøres ved at sivilt samfunn og folkevalgte får bedre innsyn i hvilke bistandsmidler landet får, hvilke betingelser som følger disse og hvordan myndighetene disponerer midlene.
SE DOKUMENTARSERIEN OM BISTAND I NRKs NETT-TV
Bistand har skapt avhengighet
Bistandens manglende resultater skyldes først og fremst at den har hatt en rekke andre formål enn å utrydde fattigdom. Under den kalde krigen var store deler av bistanden mer et redskap i det geopolitiske spillet, enn et verktøy for fattigdomsbekjempelse. Problemet har ikke vært bistand i seg selv, men heller at store givere har brukt bistanden som et redskap for å skape klienter og avhengighet, ikke for å bekjempe fattigdom.
Mye av dagens stat-til-stat bistand gis fortsatt etter politiske «fanesaker» som kan endre seg fra år til år. Dette gir ikke god utviklingseffekt. All forskning på dette feltet viser at langsiktig og møysommelig arbeid gir best effekt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Gis for å bli overflødig
Bistand vil aldri være hovedmotoren for økonomisk vekst eller global fattigdomsreduksjon. Men bistanden har spilt og kan fortsette å spile en viktig rolle for i arbeidet med å redusere fattigdom og å styrke rettigheter. Helt spesifikt må det være et mål for bistanden at den setter folk i stand til å holde egne myndigheter ansvarlig for at menneskers rettigheter innfris.
Når dette er på plass, bør bistandsorganisasjonene vurdere om det lenger er behov for dem. Alle som jobber med bistand må tenke på at samarbeidet må gis med tanke på å bli overflødig.
I dag går imidlertid bare 5,6 av 28 norske bistandsmilliarder til frivillige organisasjoner som samarbeider med lokale partnere i samarbeidsland. Resten går gjennom stat-til-stat bistand og internasjonale organisasjoner. Evalueringer av sivilt samfunn som bistandsaktører, viser at arbeidet vi gjør gir viktige resultater for fattige mennesker og lokalsamfunn. Det er fortsatt en utfordring å måle de dyptgripende og langsiktige virkninger utover prosjektnivået. Dette trenger ikke bety at bistanden ikke virker, bare at effekten er vanskeligere å måle.
Fristende for Stoltenberg
Å bidra til å skape varig, positive samfunnsendringer, innebærer langsiktig tenkning og inngående kunnskap om handlingsrommet i samfunnene vi arbeider i.
Vi forstår at det er fristende for statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale å vise til bistand som handler om enkelt målbare størrelser som vaksiner og sprøytestikk. Likevel er det andre deler av utviklingsfeltet som skaper den største endringen. Her er det vanskeligere å vise til konkrete resultater fra år til år.
Gitt eksempel: Hvordan viser vi at det arbeidet våre partnere i Tanzania gjør på korrupsjonsbekjempelse bidrar til demokrati?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Må lytte mer og bedre
De fleste partier har et relativt positivt syn på bistand, og bistanden bør ikke bli en partipolitisk lekegrind. Fortsatt lever én tredjedel av verdens befolkning i stor fattigdom i en verden som i stadig større grad er preget av økende forskjell mellom rike og fattige, gjensidig avhengighet og globalt fellesskap.
Hva kan Norge gjøre med sine 30 milliarder norske kroner for å støtte opp om mekanismer som bidrar til å sikre mennesker rettigheter og frihet?
De viktigste aktørene for å bekjempe fattigdom er utviklingsland selv. Vi bør lytte mer til våre samarbeidspartnere. De vet hva de vil.
