Hopp til innhold
Kronikk

Den giftige tvangen

Pandemien, passkrisen og flystreiken har blitt redningen for mange.

Erlend Wiborg ingress

Sommeren er høysesong for tvangsekteskap, skriver kronikkforfatteren.

Mange av oss sliter med høye matvarepriser, enda høyere strømpriser og skyhøye drivstoffpriser om dagen. Folk flest er bekymret for om pengene en har strekker til for å betale neste måneds regninger.

For de «heldige» er kanskje planene for sommeren allerede bestemt, bestilt og betalt for, men om de kommer seg av gårde er en helt annen sak. Vi har nemlig en passkrise og nå også flystreiker.

For de fleste som rammes av dette fører det til at årets ferieplaner brått må endres og utenlandsturen en gledet seg til etter en lang pandemi må droppes.

For andre kan denne passkrisen være livreddende.

Jeg tenker da på jenter og kvinner som tidligere har blitt reddet av en skje i trusen, to år med pandemi og reisestans og nå en passkrise.

Slike tilfeldigheter avgjør altså om enkelte jenter og kvinner skal få styre sitt eget liv i det frie og likestilte Norge. Utradisjonelle metoder som skje, pandemi og passkrise må til for å hindre at andre mennesker berøver disse jentenes rett til å bestemme over eget liv.

Sommeren er høysesong for tvangsekteskap da det er naturlig med lengre utenlandsreiser uten at noen stiller spørsmål. Dette fører til at flere jenter bosatt i Norge regelrett blir bortført og giftet bort i utlandet.

Vi kan ikke late som om dette problemet ikke eksisterer i flere innvandrermiljøer.

Innvandrerfamilier med islamistisk tro, fullbyrder løfte om datterens hånd og gifter dem bort mot deres vilje og uten deres samtykke.

Er de så uheldige at de passerer sikkerhetskontrollen uten noen form for sjekk, har de tatt sine siste steg som frie jenter og inn i planlagt fangenskap som kan vare livet ut.

I Storbritannia hørte vi om «skje i trusa» metoden som et siste forsøk på å få beholde friheten da den varslet myndighetene i sikkerhetskontrollene på flyplassene. For noen fungerte det og for andre gjorde det ikke.

Tilfeldigheter og sjansespill skal ikke avgjøre jenters liv og frihet, men heller en systematisk motarbeidelse av negativ sosial kontroll som i alle disse krisene blir glemt, men i høyeste grad eksisterer.

For andre kan denne passkrisen være livreddende.

Dette er et arbeid som burde ha startet lenge før sommerferien og lenge før jenta står på flyplassen. Dette er farer som en eventuell minoritetsrådgiver eller helsesykepleier på skolen burde ha oppdaget gjennom observasjon og samtaler med disse barna gjennom hele oppveksten.

Dette gjelder like mye guttene som jentene. I tvangsekteskap er det to parter som er tvunget, forskjellen er bare ofte at guttene blir oftest utsatt for det i Norge mens jentene blir sendt utenlands.

Fremskrittspartiet har troen på obligatoriske samtaler mellom minoritetsrådgivere, foreldre og barn som er i denne gruppen. Vi kan ikke late som om dette problemet ikke eksisterer i flere innvandrermiljøer.

Gi familien, og især foreldre, råd og informasjon om det faktum at barn er egne rettslige individer i Norge, samt opplyse om norsk lov og barns rettigheter. Dette går foran enhver tradisjon eller religion en ønsker å dra med seg.

Det er uaktuelt å kompromisse en tøddel på dette.

En slik samtale kan begynne tidlig og omhandle opplysninger om klasseturer, svømming, etter skole- aktiviteter, kosthold, idrett og annet som er relevant for barns oppvekst i Norge.

Et bidrag som bør vurderes er innføring av det jeg vil kalle et «frihetspass». Det er et skjema eller en fullmakt ungdom som er redde for å bli tvangsgiftet kan signere etter de er fylt 16 år.

Fullmakten vil da gi politiet mulighet til å ta kontakt med disse jentene dersom det i fremtiden blir kjøpt utenlandsreiser til dem.

Ved et naturlig tett samarbeid mellom skolene og politiet kan selvsagt denne samtalen delegeres til minoritetsrådgivere og helsesykepleier som har anledning til å ta en fortrolig samtale med eleven det måtte gjelde.

Dette er et arbeid som burde ha startet lenge før sommerferien og lenge før jenta står på flyplassen.

Foreldrene bør naturlig nok informeres om denne fullmakten og effekten av den slik at de forstår konsekvensen av dette som i seg selv kan ha en preventiv virkning.

Hvis foreldrene ikke praktiserer eller er tilhengere av tvangsekteskap, burde dette være uproblematisk. Dersom dette er en tradisjon foreldrene ønsker å gjennomføre, stritter de sikkert imot. Da bør alle varsellampene gå på. Dette forslaget vil ikke hjelpe alle, men kan det hjelpe en eneste jente mot å bli tvangsgiftet er det verdt det.

Samtidig er det utrolig viktig å være krystallklare på at hvis en først har bosatt seg i Norge så er det nulltoleranse for tvangsekteskap og omskjæring. Det er uaktuelt å kompromisse en tøddel på dette. Norske lover, regler og grunnleggende frihetsverdier ligger fast.

Min sympati og prioritering ligger hos jentene og kvinnene, ikke hos fedre og familier som vil nekte sine døtre den grunnlovsfestede friheten enhver borger i Norge skal ha.