Medisinstudent Eivind Valestrand uttrykker i en ytring 1. august bekymring for en mangelfull legeutdanning. Han sier at leger lærer å behandle sykdom, men ikke lærer å behandle mennesker. Legestudenter lærer for lite om menneskelige relasjoner og grunnleggende følelser, mener Valestrand. Vi som har levd noen år, har heldigvis møtt mange helsearbeidere som både har hode, hender og hjerte på rett sted. Likevel er det klart at mange helsearbeidere kan lære å kommunisere bedre.
Valestrand beskriver på en god måte i sin kronikk hvordan pasienter ofte er i en sårbar posisjon, og har behov for helsepersonell som ser mennesket bak diagnosen, og forsøker å forstå hvordan sykdommen oppleves for den enkelte.
Helsepersonell som er gode i kommunikasjon er tryggere i møte med pasientene. De kan med empati sette seg inn i pasienters og pårørendes situasjon, og lytte til deres følelser og behov. Mulighetene for åpen dialog blir bedre.
Å kjenne på egen angst
Det viktigste for å få til gode pasientmøter er at man setter kommunikasjon på dagsordenen og skaper en kultur for at kommunikasjon er viktig. For den enkelte helsearbeider er det viktig at man har et genuint ønske om å oppnå kontakt, og ønsker å forstå den andres følelser og behov.
For både leger, sykepleiere og annet helsepersonell må det være pasientens behov som står i sentrum. Men for å kunne forstå andre, må vi forstå oss selv. For å kunne våge og ha empati med en annens sorg og angst, må vi våge å kjenne på vår egen angst og usikkerhet, for å kunne være trygg i møte med pasientene.
Det kan bli mye, og det kan bli tøft til tider. Både å kjenne på sitt eget, og å ta inn over seg andres. Da kan det hjelpe å ha kolleger som forstår, og en kultur for å støtte hverandre. Valestrand forteller at de har laget mentorgrupper gjennom studiet. I noen sykehusmiljøer som jeg kjenner til, legger man til rette for å støtte hverandre når man har opplevd utfordrende situasjoner.
Den gode metode
Det kan også hjelpe å ha en god metodikk for å lære og for å bli bevisst på sin kommunikasjon. Jeg har i flere år arbeidet med «Nonviolent Communication», eller «ikkevoldskommunikasjon» på norsk. Metoden er utviklet av den amerikanske psykologen Marshall Rosenberg. Han står i en humanistisk tradisjon, og har ikke funnet opp noe nytt. Folk som har arbeidet med kommunikasjon vil kjenne igjen det meste.
Metoden er preget av et menneskesyn med likeverd, gjensidig respekt og et genuint ønske om å forstå den andre. Det som er spesielt er den systematiske metodikken. Vi bygger opp en «verktøykasse» og en analysemodell til støtte når vi vil lære å kommunisere bedre.
Prinsippene fra denne metoden kan med fordel tas i bruk av både helsepersonell og andre som ønsker å bli bedre på kommunikasjon. Det er helt sentralt å skille vår egen vurdering av en situasjon, med våre fordommer og forutinntatte meninger, fra en objektiv vurdering av en situasjon. For å klare det må vi også lære å kjenne våre egne følelser og hvilke behov vi har.
Når vi kjenner våre egne behov og hva som er viktig for oss, kan vi velge våre handlinger, eller vi kan bli klar over hva vi ønsker fra andre. Våre forespørsler til andre kan bli tydelige, åpne, og håndterbare å forholde seg til for andre. Når vi lærer å kjenne oss selv på denne måten, har vi også bedre muligheter til å forstå andre. Da kan vi lettere med empati sette oss inn i pasienter og pårørende sted, og lytte med åpenhet til deres følelser og behov. Og, hvis mulig: komme dette i møte.
Lytte med empati
Når jeg kommuniserer med andre forsøker jeg å følge to grunnleggende prinsipper. Det ene er å uttrykke meg med ærlighet, men uten å kritisere. Det andre er at jeg lytter til den andre med empati, uten å høre kritikk. Dette kan være krevende, på flere måter. Når jeg lytter med empati, er jeg helt med den andre, med åpenhet, og setter mitt eget til side for en stund. Jeg forsøker å sette meg i den andres sted.
Det kan hende at jeg selv mener noe helt annet, at det den andre uttrykker kolliderer med mitt eget verdisyn, eller at jeg mener at andre elementer også bør belyses og få plass. Da kan vi ta en åpen samtale om dette. Dialogen er viktig, men for å komme i en åpen dialog, for å oppnå kontakt, er empatien et viktig første element.
Det kan også være krevende å lytte til den andre uten å høre kritikk. Ofte er kritikken også tydelig uttalt. Men når vi er trenet i ikkevoldskommunikasjon forsøker vi å lytte «bak» kritikken. Vi forsøker å lytte til hvilke behov den andre kanskje har, som ikke er oppfylt, og som ligger bak ønsket om å uttrykke kritikk.
Mangelfull bruk
Nærvær kan kreve mot, men det trenger ikke ta ekstra tid. Det å være helt til stede i møtet med pasienten har ikke med tid å gjøre, men med tilstedeværelse i øyeblikket. Selvfølgelig skjer det at pasienter har ønsker og behov som er så store at helsepersonell ikke har muligheter for å fylle dem. Helsepersonell må også sette grenser. Men vi kan gjøre det med empati og respekt for den andre.
Kommunikasjonsmetoden jeg beskriver er universell, på den måten at tenkemåten kan benyttes nesten uansett hvilken situasjon vi befinner oss i. Den er verdifull i privatliv, arbeidsliv, politikk og pedagogikk. I Skandinavia er det flere miljøer innen skole og førskolepedagogikk som bruker metodikken systematisk. Med ett unntak kjenner jeg ikke til at metoden har vært brukt i større skala i helsevesenet i Skandinavia.
Det er synd, for dette er en metode og innfallsvinkel som kan være et verdifullt bidrag, dersom helsepersonell ønsker å lære seg å kommunisere bedre.
