Dag Endal går til forsvar for norsk rusomsorg i sin kronikk «Mer av det som vi vet virker». Her kan man lures til å tro at vår rusomsorg faktisk fungerer. Det er dessverre ikke tilfelle.
Han skriver at Norge har en «balansert og human narkotikapolitikk». Det er en kraftig omskriving av virkeligheten. Endals beskrivelse retter seg mot et land som i årevis har ligget i europatoppen i den verste av alle statistikker, nemlig i antallet overdosedødsfall. Det dør flere i overdoser enn i trafikken. Det bør tale sitt krystallklare språk.
Ønsker ikke nye ideer
Endals rosemaling har dog et annet motiv: han ønsker ikke forslag han anser som liberale. Han ønsker ikke at offentligheten skal utsettes for ideer om nye metoder for narkomane.
Han hevder at det er «skadelig at så mye politisk energi går med til å diskutere perifere tiltak mot små grupper». Og sikter til helseministerens positive holdning til Oslo kommunes forslag om å tillate røyking av heroin.
Redde
For å oppklare: røyking av heroin i denne sammenhengen handler om å tillate de aller, aller tyngste narkomane å røyke heroin, i såkalte sprøyterom, der det allerede tillates injisering ved sprøyte. Det er dette Endal retorisk benevner som «avkriminalisering« av heroinrøyking.
For øvrig en nyanse mange medier har latt drukne i saftige ingresser. Inntrykket som gis er da at man skal «legalisere» eller «avkriminalisere». Det gjør man altså ikke.
Jeg kunne ikke vært mer uenig med Endal. En debatt om moral og jus knyttet til rusfeltet er i mine øyne særdeles sunt. Nettopp fordi så mange deler Endals frykt for å snakke om det. Nettopp fordi så mange er redde for å tenke nytt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Bakstreverske
Vi har en regjering som på tross av store vyer i Soria Moria 1 og 2 aldri egentlig har satset på rusfeltet. Og den lille satsingen som har vært, har stoppet opp. Som en aktør på rusfeltet er det en årlig tragedie å se statsbudsjett bli lagt frem, fritt for lovede storsatsinger.
Noe av årsaken til at regjeringen har hatt problemer med rusfeltet, er nettopp de bakstreverske kreftene som motsetter seg alt nytt. Som kjemper en innbitt kamp mot det de anser som ren styggedom, altså en mer liberal og pragmatisk tilnærming til behandling av narkomane.
Løgner
Til dels progressive helseministere har gjort det til en sport å love store midler og løft, gjerne mens de stirrer syke narkomane i øynene til tv-kameraenes glede. De har også gjort det til en sport å forlate feltet med halen mellom beina. Til fornøyelse for avholdsbevegelsen og moralistene.
Felles for disse helseministrene er at de enten ikke har hatt muskler nok til å stå for det de har lovet, eller så har de rett og slett løyet. Og tro du meg: løgner fra folkevalgte er de eldste gatenarkomane såpass vant til, at det kun er slike som meg som lar seg skuffe; de narkomane selv har sluttet å lytte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Støre fortjener ros
Jonas Gahr Støre har foreløpig ikke kommet med utopiske visjoner eller urealistiske løfter for å tekkes kortsiktigheten. For det skal han ha honnør. At han i tillegg lanserer nyvinninger innen det kompliserte narkofeltet etter kun få måneder ved helseroret tjener ham til ære.
Både heroinrøyking og utdeling av spray med motgift mot overdose er eksempel på slike nyvinninger. Mer enn hans forgjengere maktet på flere år. Det lover godt.
SE: Debatten NRK1 om narkotikapolitikk
Illusjonen om rusfrihet
Så må vi heller leve med at ikke alle kan være like enige om alle tiltak. Det viktigste er at det prøves, så kan vi se på resultatene og handle deretter. For er det noe norsk narkotikapolitikk og rusomsorg virkelig behøver, er det et splitter nytt prinsipp om å teste ut metoder før de forkastes. La oss kalle det Testprinsippet.
I kontrast til dagens destruktive og idealistiske visjon om «rusfrihet». En eneste stor mangel på virkelighetsforståelse.
Foregangsland
Vi har ressurser til å bli et foregangsland, i stedet for alltid å henge etter resten av Europa. La oss bli et land som andre kan lære av. La oss faktisk gjøre et forsøk på å løse rusproblemene.
For å gjøre dette må vi få bukt med den dyptgripende moralismen som styrer feltet. Den skadelige fundamentalismen, som skriker og roper hver eneste gang noen tenker nytt. Hver eneste gang noen foreslår noe som er mer moderne enn 1978.
Munnkurv i valgkampen
Overdosestatistikken vår fortsetter å være en skandale. At vi har fått en helseminister som kaller det en skam kan være kilde til et ørlite håp.
Men så nærmer det seg valgkamp, og Arbeiderpartiet ønsker seg ikke heroin-kontroverser midt i debattperioden. Vi kommer til å høre lite om heroinrøyking i tiden som kommer.
Nøyaktig det samme skjedde med en av Støres forgjengere, Bjarne Håkon Hanssen. Han skapte en stor og viktig debatt med sine utspill om utdeling av heroin. Men da valgkampen nærmet seg gjensto bare munnkurv og stillhet. Og tapt ære, blant de på gata som var gitt falske håp om metoder og ressurser.
Det som nå kan ligne på kimen til en god debatt om narkotikapolitikk og rusomsorg kan raskt ende opp som ren pauseunderholdning. Partier posisjonerer seg og henfaller til retorikk uten innhold. Slik vi var vitne til i Debatten på NRK nylig, der Støre og Bent Høie (H) plutselig fremsto som forferdelig uenige. Det er de neppe. Her ble syke narkomane ofre for smålig partipolitisk kjekling.
