Det er søndag. En høstdag i 2015. Klokka er ni minutter over ti. Verdens mest perfekte vesen er født. 3016 gram og 50 cm lang. Det går noen ulidelig lange sekunder mens navlesnoren blir snurret av halsen hans, før gråten kommer og babyen plasseres på mors bryst. Og der ligger vi alle tre. En lykkelig mor, en forskrekket sønn og en stolt far.
Mor blør, og jordmor ser stresset ut. Men jeg er ikke bekymret, jordmoren ser ut til å håndtere det med sytråden sin. Men etter hvert tilkaller hun vakthavende lege. Så kommer det en lege til. De diskuterer mer og mer. Det blir klart at mor må akuttopereres.
Minstemann flyttes over til mitt bryst, mens mor blir flyttet over i operasjonsseng. Pulsen og pusten hennes er raskere. Når hun ankommer operasjonsstuen, har hun også fått lavt blodtrykk. Dette er tegn på at blodtapet er stort, og sirkulasjonen hennes er truet. Men vi er på Ullevål. Norges fremste fødeavdeling, er det ikke?
Ikke velkommen
På brystet mitt ligger min nyfødte sønn. Før de går, sier de at jeg må holde ham varm. Alle forlater fødestuen, og vi to blir liggende alene på fødestuen. Det ligger blodige håndklær rundt på gulvet, og det er blod i fødesengen. En renholder kommer innom og tar med seg litt av restene. Ingen forteller meg hva som skjer. Når det er gått en time, kommer en barnepleier inn med en beskjed:
”Jeg må be deg om å forlate sykehuset”. Jeg vet ikke helt om jeg skjønner, og spør hva hun mener. ”Hvordan har du tenkt å komme deg hjem?”, svarer hun. Det viser seg at fødselen er definert til å være over to timer etter forløsning, og på barsel er ikke far velkommen. At mor ligger på operasjonsstuen, endrer visst ikke noe.
Dersom fødselen er helt uproblematisk, kan fedrene på Ullevål sykehus og AHUS betale for å få være sammen med familien på et pasienthotell i dagene etter fødsel. På Rikshospitalet må far forlate familien, men kan komme på besøk. I de situasjonene hvor mor må opereres eller er for syk til å ta seg av barnet, får ikke far være sammen med barnet. Selv om det kanskje er da han trengs aller mest.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.
Ny adskillelse
Etter hvert blir vi enige om at vi kan få lov til å sitte på stuen og vente litt for å høre fra kirurgen. Nok en time senere kommer kirurgen ned og kan fortelle at operasjonen var vellykket, men at mor har mistet mye blod og er medtatt. Hun ligger på overvåkningen og får væske og blodoverføringer.
Jeg tror det er lett å forstå hvor godt det var å komme opp dit med minstemann for en liten familiegjenforening. Men det ble raskt klart at familien skulle skilles igjen. Mor trengte å være på overvåkning. Barnet kunne ikke være der, siden det ikke var deres ansvarsområde, og måtte derfor passes på av personalet i en annen avdeling. Jeg fikk igjen beskjed om at jeg måtte forlate sykehuset, siden fedre ikke kunne være på barselavdelingen. Her var ingen assistanse å få, men etter hvert fant jeg pasienthotellet, der de hadde et ledig rom for ”eksterne gjester”. Så første natten var vi spredt utover tre steder på Ullevål sykehus.
Omsorgsfull helsehjelp
Helsepersonell skal ifølge helsepersonelloven gi både forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Alle jordmødrene og gynekologene vi møtte, var faglig dyktige og ga forsvarlig helsehjelp. Systemet oppleves derimot ikke som omsorgsfullt. Skal vi nøye oss med bare forsvarlig helsehjelp? Jeg synes vi skal ha et helsevesen som også gir omsorgsfull helsehjelp. Dette er ikke god omsorg. For verken mor, far eller barnet.
Senest i dag hørte jeg jordmødre be mødrene legge fra seg mobilen og heller fokusere på den nyfødte. Men kanskje sender hun bare et bilde til far, som sitter alene hjemme. Hvorfor er ikke tilknytningen til far viktig?
I løpet av første halvdel av 70-tallet åpnet norske sykehus og fødestuer for at far skulle få være tilstede under fødselen. To timer etter fødselen, når familien skal ut av fødestuen, er denne rettigheten over. Det er synd, for pappaen har omsorg for både mor og barn. Nå er det på tide å gi både moren og barnet rett til å ha en far tilstede i den sårbare starten av et nytt liv. Barns oppvekst handler om tilknytning, aller først til mor og far. Skal vi ta barnet på alvor, så er varmen, stemmene, luktene til foreldrene det eneste viktige. Og selvsagt morsmelken, hvis mamma ikke ligger på operasjonsbordet.
