Hver sommer kjemper jeg mot naturverneren i meg. Men i sommer slipper jeg kampen. I år får jeg hjelp av et virus, og er lettet over det.
Mammaen i meg er riktignok lei seg for at barna mine ikke skal få oppleve storbylivet i London slik vi hadde planer om, mens naturverneren i meg er glad for at sommerens flytur er kansellert.
Pelle på 14 hadde vært i England, Italia og Spania før han var to år. Vår lille familie på tre fartet rundt med fly helt til jeg var høygravid med nummer to. Miljøengasjementet mitt hadde nok vært der i det stille, men det våknet ordentlig til live etter at datteren vår Thelma ble født.
Thelma, som nå er 11, opplevde sin første lengre flytur i fjor.
Hun elsket hvert minutt av ferien i Hellas. Gåturene til den hvite landsbyen for å spise iskrem, lunsj ved bassenget og de deilige, varme kveldene.
Vi elsket det alle sammen, men veien fram og tilbake er stressende og slitsom, og det store CO₂-utslippet vondt å tenke på. I år kan jeg slappe helt av, for nå er det ikke noe press om å reise med fly utenlands, verken for foreldre eller barn.
Sommerens ferie blir i stedet tre uker på en hytte som er i familiens eie. Vi skal ikke svette i lange køer, ingenting skal rekkes og ingen severdigheter skal besøkes.
Vi skal bare være sammen, sove lenge, bade i havet og slappe av. Null ambisiøse opplegg. Som alle andre denne sommeren.
Eller vent, blir det egentlig slik? Ser jeg ikke at de begynner å snike seg inn i feeden min på Instagram og Facebook, bildene av høye norske topper, dyre norske hotellrom, fett utstyr og store båter. Åh nei, blir det nå en konkurranse om å ha en mest mulig spektakulær Norgesferie?
Jeg tar meg noen ganger i å savne livet før sosiale medier, den gang du måtte gå på besøk til venner for å bli pådyttet feriebilder du ikke har bedt om å se.
Jeg forstår ønsket om å dele en dyr ferieopplevelse i sosiale medier, men det skaper et press. Et press om å ha en ferie utenom det vanlige, en som er både instagramvennlig og eksklusiv.
Denne selfieturismen går hardt utover våre sårbare naturperler, som Trolltunga, Hoddevik surfestrand og Vestvågøy. Der drukner de i feriefolk og søppel, og hjelpemannskapene og befolkningen slites ut i løpet av sesongen.
Hele meg, både mammaen og naturverneren, gleder seg over en rolig sommer uten intens cruisetrafikk og flyfart.
Men det ligger en uro der bak og gnager, både for at det som kan bli en uvanlig og stressfri sommer blir ødelagt av press om «den perfekte norgesferien», og at det kan bli med denne ene, mer klimavennlige sommeren.
Er vi tilbake i kø på Gardermoen neste sommer? Eller blir det kø allerede fra 15. juli, når UD åpner opp for reiser til enkelte land? En del av meg håper at frykten vil gjøre at flere velger bort de lange flyturene, og at vi oppdager at det gir sjelefred og god miljøsamvittighet å ta det helt med ro.
Som alle andre foreldre, vil jeg at barna skal ha det beste. Jeg vil at de skal være fornøyde med ferien og tenke at den var fantastisk. Derfor kommer ønsket om å være en god mamma i konflikt med ønsket om å være miljøvennlig.
Jeg har snakket med en tidligere miljøvernminister, en MDG-stjerne og andre menneskelige miljøfyrtårn, som også har gått på akkord med seg selv og tatt med familien på en lang flyreise, for endelig å gi barna den ferien de alltid har drømt om. De følte alle på den dårlige samvittigheten, men også en stor glede over å ta den flotte turen sammen med familien.
I sommer trenger vi ikke skuffe barna med at det ikke blir noen flytur. I år kan mamma skylde på noen andre. I tillegg får du god miljøsamvittighet helt gratis. Den kommer når du ikke gjøre noe som helst.
De siste ukene har jeg flere ganger hørt setningen «Det er så deilig å ikke skulle reise noe sted i sommer!». Mange sier de synes det er så befriende å ikke måtte noe, siden «ingen andre» skal noe heller. Jeg håper den følelsen sitter i etter ferien også, og at vi ser at en enkel, flyfri ferie er fint.
Selv skal jeg prøve å ta en pause fra alle feriebildene i sosiale medier, for da kan roen senke seg og min egen feriefølelse virkelig komme.
God sommer!
