Hvorfor er det så mange akutte konflikter i Asia akkurat nå? I europeiske øyne fremstår en del av dem som uforståelige, og dramatikken rundt dem påkaller forundring. De stridende partene ser ut til å mangle evne til å dempe konfliktene og finne løsninger på dem. Konfliktene bunner i historiske motsetninger som leder til strid om suvereniteten over øygrupper til havs og grenser til lands. Når Japan og Kina kjemper om eiendomsretten til øygruppen Senkaku/Diaoyu i Øst-Kinahavet, bygger de respektive krav på dramatisk ulik historieforståelse.
Manglende oppgjør med fortiden
Kina hevder at deres rettigheter går helt tilbake til Ming-dynastiet på 1300-tallet, mens Japan fremhever at landet har hatt herredømme over øygruppen siden krigsseieren over Kina i 1895, kun avbrutt av USAs okkupasjon etter den andre verdenskrigen. Kina og India har også i årevis ligget i strid om grensene mellom de to land og har utkjempet en krig som følge av dette. Også her spiller ulike historiefortolkninger en viktig rolle, forsterket av den tidligere kolonimaktens «tilfeldige» grensedragninger.
I Asia er konfliktlinjene fra den andre verdenskrigen ikke bare historie, men en levende politisk realitet. Japan har ifølge Kina og Sør-Korea ikke bedt uforbeholdent om unnskyldning for overgrepene under krigen. Dette ligger bak stridighetene i Øst-Kinahavet mellom Japan og Kina, og mellom Sør-Korea og Japan om øygruppen Dokdo/Takeshima. Slike angrep på Japans manglende oppgjør med sin fortid vekker gjenklang i befolkningene i Kina og Sør-Korea etter grusomme erfaringer under den japanske okkupasjon. Sterke nasjonalistiske krefter i Japan gjør situasjonen enda verre ved å fornekte dokumenterte japanske krigsforbrytelser.
LES: Krigshissing eller avledningsmanøver?
Historisk hat
I tillegg skal det i nær fremtid være presidentvalg i Sør-Korea og parlamentsvalg i Japan, og Kina får nytt lederskap i november. Ingen av dagens ledere i de tre land vil ta sjansen på å fremstå som «svake» i spørsmål som angår nasjonal suverenitet. Da er det tryggere å appellere til nasjonalisme og historisk hat mot Japan.
I Kina har dessuten kommunistpartiet ikke lenger noen troverdig ideologi å spille på, men benytter nasjonalisme som et substitutt. I Asia spiller hensynet til prestisje og frykten for å «tape ansikt» en betydelig større rolle i politikken enn i vår del av verden.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Forhandlinger i lås
Kina og Japan ble for mange år siden enige om å legge suverenitetsspørsmålet vedrørende Senkaku/Diaoyu-øygruppen på is og isteden forhandle om felles ressursutnyttelse. De lovende utsiktene til å finne olje og gass i området opptar både Beijing og Tokyo, som er verdens henholdsvis nest og tredje største importør av råolje. Etter tallrike resultatløse møter er partene like langt.
LES: Skjær i sjøen
Den prinsipielle enigheten kunne ikke forhindre den akutte konflikten som oppstod i kjølvannet av den japanske stats kjøp av tre av øyene fra en privat familie. I konfliktene om øygruppene i Sør-Kinahavet ble ASEAN-landene (Sammenslutningen av Sørøstasiatiske Stater) og Kina i 2002 enige om å forhandle om en traktat om «kjøreregler» skal forhindre blant annet farlige
sammenstøt på og rundt øyene. Kina har imidlertid trukket føttene etter seg i disse forhandlingene, selv om det er visse små tegn til fremgang i det siste. Egentlig ønsker Kina å forhandle tosidig med de ulike østasiatiske landene om suvereniteten til disse øyene, ut fra den styrkeposisjon som dette ville innebære.
Hvor er fredsmeglerne?
Finnes det så ingen fredsmeglere å påkalle? I Asia eksisterer det ikke noe kollektivt sikkerhetssystem slik man finner det i Europa. De enkelte lands sikkerhetsinteresser ivaretas gjennom et flettverk av tosidige avtaler, garantier og allianser der USA som oftest er toneangivende. Samtidig har Kinas voksende makt gjort naboene engstelige, og de søker igjen amerikansk motvekt. ASEAN er først og fremst en tilrettelegger for møter og initiativ, men er uten kollektiv makt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I tillegg er det uenighet mellom en del av medlemslandene både om konkrete suverenitetskrav i Sør-Kinahavet og i forholdet til Kina. Derfor har de sørøstasiatiske landene satset på en storstilt militær opprustning med en samlet økning i forsvarsutgiftene på 42 prosent i perioden 2002 til 2011, ifølge det svenske forskningsinstituttet SIPRI. Selv om det er frykten for Kina som har ledet dem, er det deres sterke økonomiske vekst som har tillatt en slik økning. USA på sin side forsøker ad diplomatisk vei å dempe motsetningene på tross av sitt eget kompliserte forhold til Kina. Det er likevel ingen grunn til å tro at noen reddende «fredsengel» skal kunne løse de mange konflikter som for tiden rir Asia. Fortsatt er det opp til de enkelte stridende parter å hindre at krig bryter ut.
