Kronikk

Demokrati på felgen

Brexit er blitt et rollespill mellom en ansvarlig regjering med en feilslått strategi og en ansvarsløs opposisjon.

BRITAIN-EU-POLITICS-BREXIT

Statsminister Theresa May taler til Parlamentet etter å ha tapt avstemningen om brexit tirsdag kveld.

Foto: MARK DUFFY / AFP

Så fikk vi omsider fasiten på hvor stor motstanden mot Theresa Mays brexit-avtale faktisk var i det britiske Underhuset. To og en halv måned før utmeldingen av EU trer i kraft, står Storbritannia uten plan og strategi for veien ut. Spørsmålet er hva som skjer nå. Men det er også verdt å dvele ved hvordan det var mulig for den politiske eliten i Storbritannia å havne her – ved avgrunnen og uten vilje eller evne til å snu.

I mai 2015 fikk det konservative partiet under daværende statsminister David Cameron 36,9 prosent av stemmene ved parlamentsvalget. Resultatet var det samme som Gro Harlem Brundtland oppnådde i 1993 og som hun tok med seg inn i vår folkeavstemning om EU-medlemskap året etter.

Vinneren styrer

I det norske demokratiet var EU-spørsmålet gjenstand for dragkamper i og mellom partier av varierende størrelse. Ikke noe enkeltparti satt med definisjonsmakten eller eneretten på politisk initiativ.

Brexit har nøret opp om konflikt og renkespill.

EU-debatten ble, som andre store spørsmål i norsk politikk, et flerstemt kor av små og store, sterke og svake. Ikke alle nikket anerkjennende til utfallet av selve folkeavstemningen eller EØS-modellen vi har levd med siden. Men alle var med underveis.

Brexit-prosessen speiler en demokratimodell som står fjernt fra det norske «alle skal med». Storbritannia praktiserer et nakent flertallsdemokrati. Grunnlaget er en valgordning der det største partiet blir overrepresentert og normalt vinner et flertall i Underhuset. Vinneren styrer og møter folkets dom ved neste valg. Opposisjonen protesterer, men kan lite gjøre før de selv har regjeringsmakt.

Et konservativt prosjekt

Cameron gjorde valgresultatet til en flertallsregjering utgått fra ett parti. Folkeavstemningen om brexit var et programfestet vedtak.

Den var det konservative partiets eget prosjekt, dels for å stagge intern krangel i partiet og dels for å få has på konkurransen fra det EU-skeptiske UKIP. Og her ligger noe av opphavet til den dysfunksjonelle prosessen som har fulgt etterpå.

Brexit er blitt et rollespill mellom en ansvarlig regjering med en feilslått strategi og en ansvarsløs opposisjon.

Folkeavstemningen ble i stor grad til et internt oppgjør mellom hissige rivaler i regjeringspartiet. Med unntak av UKIP og de nordirske unionistene stilte resten av partiene seg nokså tafatt på statsministerens side. Det var ikke deres debatt, og ingen kunne forvente at nyvalgte partiledere i Labour og hos Liberaldemokratene skulle være Camerons heiagjeng.

En ansvarsløs opposisjon

Da resultatet av folkeavstemningen var klart, fortsatte denne logikken å være førende. Brexit var regjeringens eget ansvar, også under Theresa May. Det måtte heftig innsats til for å få stadfestet Parlamentets innflytelse. Det gjaldt først ved iverksettingen av EUs artikkel 50 (som åpnet for to års forhandlinger før utmelding), deretter langs den lange og kronglete veien som har fulgt siden.

Underveis på den veien ble det holdt enda et parlamentsvalg, som reduserte Theresa Mays regjering til et mindretall. Men tanken om regjeringens suverene rolle bestod, mens motstanden mot Mays avtale har vokst på Parlamentets benker.

Brexit-prosessen speiler en demokrati-modell som står fjernt fra det norske «alle skal med».

Slik har brexit blitt et rollespill mellom en ansvarlig regjering med en feilslått strategi og en ansvarsløs opposisjon som har danset omkring den. Avstemningen tirsdag kveld ble dette spillets endelige klimaks.

Renkespill

Nå må de snakke sammen – innenfor og på tvers av partiene, på jakt etter felles grunn. Akkurat det man burde ha gjort sommeren 2016, etter avstemningen.

Et samarbeid om forhandlingsmandat og mål ville ha vært en opplagt strategi for de fleste demokratier i møte med en uhyggelig stor utfordring som brexit. I London ble det ikke slik.

Det har bidratt til at Brexit har nøret opp om konflikt og renkespill, ikke så mye mellom Storbritannia og EU som i Storbritannia om EU.

De som ønsker seg en mer moden og ansvarlig debatt enn hva vi har sett i Underhuset gjennom denne uken, kan også ta seg i å ønske et annerledes fungerende demokrati.

Politikerne som skal løse brexit-floken må i alle fall evne å være både ansvarlige og demokratiske nok i de dramatiske ukene som venter.