Mye har allerede forandret seg. Kulturlivet endrer seg mens du leser denne kommentaren. Verden står med beina plantet i et gedigent kulturelt og kunstnerisk laboratorium.
Utstillinger, konserter, festivaler og teater – alt endrer seg! Regn med at festivalsommeren 2020 avlyses - selv om det foreløpig bare gjelder til 15. juni. Festspill, spel og kappleiker er også i den usikre sonen. Derimot er det utsolgte hus til drive-in-kinoer og drive-in-konserter. Band spiller fra lasteplan i mangel på en scene. En gresk seksåring har komponert en isolasjons-vals, og jeg følger spent med på hvilket motiv Cooper Gallery, som ligger mellom Sheffield og Leeds i England, legger ut som dagens puslespill.
Mens alt dette skjer, permitteres de ansatte på mange norske teatre, konserthus og museer. Begrunnelsen er økonomi. Publikum er borte. Hos eierne, Kulturdepartementet, sendes signaler om at permittering er greit når de vanlige oppgavene faller bort. Det er Abid Raja som er sjef for det departementet.
Hvis han har en plan, er det vanskelig å tolke det som en offensiv plan.
De ansatte liker dårlig å bli permittert, og det er jo som forventet. Likevel hadde det ikke vært dumt om Abid Raja hørte på dem. Korona-krisen, med alle sine dramatiske utfordringer, gir også en unik anledning til å tenke fremover. Ting skjer raskt nå, og det er ikke bare rom for å være kunstnerisk og politisk visjonær – det er livsviktig.
Det som skjer nå, bør føre noe godt med seg, for oss alle. Og det, det er en politisk oppgave.
Derfor er det pussig at det sendes signaler til kulturdirektører og kulturstyrer om at den beste måten å sikre institusjonen på er å trykke på pauseknappen. Dette kunne vært ordnet ved å flytte penger departementene imellom. Da kunne Abid Raja stilt seg bak rattet og kommandert alle mann – og kvinner - til pumpene.
I mellomtiden har KORK spilt inn «All by myself» på en måte som du aldri ville sett før Covid-19.
Bilen er blitt rene smittevernsdrakten for små grupper som betaler dyrt for å sitte inneklemt på en kald parkeringsplass på drive-in-kino i Lillestrøm eller Larvik. Dit drar man for å overvære en konsert eller en kinofilm. Stua hadde nok vært mer behagelig, men der tilbringer vi uansett for mye tid i disse dager.
Jøss, som vi savner å være i flokk igjen. Savner å se levende musikere og komikere. Være publikum sammen.
Det er vel ikke så merkelig, dette savnet etter opplevelse. For er det noe vi normalt gjør, så er det å gå ut og dele opplevelser med andre. I langt større grad enn de fleste av oss tenker over.
Hver dag, i gjennomsnitt, kjøpes det over 30 000 kinobilletter i Norge. I snitt betaler daglig femten tusen mennesker prisen det koster å gå inn på et museum. Hver dag kjøper vi 9 000 konsertbilletter og 6000 billetter til teater og opera. Det betyr at omtrent 100 000 nordmenn, hvis du også regner med alle revyene, festivalene, dansen, korpsene og korsangen, unner seg kulturopplevelser. Hver dag. Det er minst tre millioner tomme seter det, siden unntakstilstanden startet 12. mars.
Og nå begynner vi å bli veldig sultne.
Derfor er kreative folk i full sving. Nå har de en sjelden anledning, også kommersielt, mens de store produksjonene er lagt ned og de store møtestedene er stengt.
Nedslagsfeltet er ikke Solør, Stokksund eller Stavanger. Det er verden. Og det er gode dager for Netfllix, Amazon, Spotify, Google og Facebook.
Fantasien, kunnskapen og de digitale mulighetene kjenner ingen grenser. Skype is not the limit.
Det trengs idékraft fra tusenvis av norske kunstnere, kulturarbeidere og leverandør-bedriftene rundt dem. Men de er altså blitt bedt om å forlate bygningen. De kunne vært brukt til å lage digitale fortellinger om kunst og kulturhistorie. Lage kunst. Improvisere. Leke. De kunne sikre at også Den Norske Opera & ballett, symfoniorkestrene, teatrene og museene fikk strålende nettsider – som de kunne tjene penger på, og ikke Instagram, Facebook, Twitter, Google og alle de andre.
Sørge for at tiden ikke plutselig hadde løpt fra det levende teatret, konsertsalene og kinomørket, den dagen dørene igjen skal åpnes.
Det ville vært en offensiv kulturpolitikk.
