Kronikk

Debatten som glemmer flertallet

Den tilspissede debatten i USA gir inntrykk av at befolkningen splitter seg i to: Helt for eller helt imot abort. Det stemmer ikke.

Court expected to decide if Missouri's last abortion clinic is to shut down

De aller fleste favoriserer de fleste situasjonsbestemte begrensninger og unntak når det gjelder abort, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en demonstrasjon fra 30. mai mot å stenge Missouris siste abortklinikk.

Foto: Saul Loeb / AFP

Delstater som Georgia, Louisiana, Missouri og Alabama utfordrer nå abortloven i USA.

Amerikansk abortkamp er i dag så tilspisset at den fremstår som hovedmotsetningen mellom høyre- og venstresiden. Det er nærmest utenkelig at en kandidat som støtter retten til selvbestemt abort skal vinne republikanernes presidentnominasjon.

På samme måte er det høyst usannsynlig at en motstander av abortrettigheter skal vinne demokratenes nominasjon.

Men uenigheten i abortsaken går ikke langs de tradisjonelle linjene mellom liberalisme og konservatisme i USA. For eksempel passer abortrettigheter godt inn i amerikansk konservativ tankegang. Staten skal ikke legge begrensninger på individets frihet.

Det store flertallet i befolkningen tenker i nyanser, ikke absolutter.

Snarere skal staten sikre retten til å gjøre valg basert på personlige overbevisninger, og verne om privatlivets fred. Faktisk var det nettopp med henvisning til privatliv at den nasjonale retten til abort i 1973 ble befestet av Høyesterett.

Nyansert bilde

Ser en nærmere på politikernes holdninger til abort, blir det også tydelig at skillelinjene i abortsaken ikke alltid sammenfaller med partilinjen. Det finnes folkevalgte republikanere som er for retten til abort – dog gjerne i begrenset form – og demokrater som ikke anser retten til abort som åpenbar

Dette reflekterer holdningene til abort i befolkningen. Mens amerikanere er delt på midten i spørsmålet om hvorvidt de identifiserer seg som «pro-choice» eller «pro-life», favoriserer de fleste, også historisk sett, situasjonsbestemte begrensninger og unntak.

Det er altså et mindretall som mener at retten til abort bør være ubegrenset på den ene siden, eller at all abort bør forbys på den andre. Det store flertallet i befolkningen tenker i nyanser, ikke absolutter.

Uenigheten i abortsaken går ikke langs de tradisjonelle linjene mellom liberalisme og konservatisme i USA.

En skal heller ikke mange generasjoner tilbake før abort var fraværende på den politiske dagsordenen. Saken ble ansett som dypt privat. Så hva skjedde? Hvorfor har denne saken, som for ikke lenge siden ble ansett som ikke-politisk, blitt så tett knyttet til partipolitikk?

Aktivister og absolutter

Mye begynner i 1973. Høyesteretts beslutning som lovliggjorde abort var foranledningen til at saken fikk innpass i de to partienes plattformer tre år senere. Det republikanske partiet ble da offisielt mot abortrettigheter, mens det demokratiske partiet programfestet det motsatte. Samtidig ble aktivisme rundt abortsaken utstrakt. På kort tid var det som ble ansett som et privat anliggende blitt politisert og partipolitisert.

Samtidig hadde amerikanere flest synspunkter som ikke passet inn i en streng «pro-choice» eller «pro-life»-kategorisering. Årsaken til at abortsaken likevel ble gjort til en kamp mellom høyre og venstre er sammensatt.

�March For Reproductive freedom� in Montgomery, Alabama

Her demonstrerer en gruppe som er «pro-choice» i Alabama tidligere i vår.

Foto: Seth Herald / AFP

Noe skyldes ideologiske, kulturelle og religiøse forskjeller i befolkningen. Noe skyldes simpelthen det amerikanske topartisystemet. En tredje viktig grunn er at de aktivistiske drivkreftene på hver side hadde interesse av å knytte abortsaken til partiene, gjerne med referanse til ideologiske og religiøse skillelinjer.

En annen grunn til partipolariseringen er at saken fremstilles som en kamp mellom det gode og det onde, såkalt «value framing».

Demonisering

Et godt eksempel er ordvalget til de to sidene. Skal vi tro «pro-life»-siden er meningsmotstanderne mot liv. Skal vi tro «pro-choice»-siden er motstanderen mot valgfrihet og kvinners rettigheter. Dette illustrerer fiendtligheten og fastgroddheten i saken, men det viser også at de to sidene ikke utgjør absolutte motsetninger.

Saken fremstilles som en kamp mellom det gode og det onde.

Snarere er respekt for liv, menneskerettigheter og frihet verdier som det store flertallet på hver side er enige om. Striden står om hvordan disse verdiene best opprettholdes i abortsaken.

For abortrettighetsforkjempere flest handler saken om kvinners rett til selvbestemmelse – en menneskerett uløselig knyttet til nettopp menneskeliv. For det store flertallet av abortmotstanderne står kampen om at fosteret, som de mener er et liv fra unnfangelse, har rettigheter som må opprettholdes.

På denne måten står kampen ikke nødvendigvis om fundamentalt ulike verdier, men ulike prioriteringer og tolkninger av de samme verdiene.

Betydningen for 2020

Balansen i Høyesterett tippet nylig i konservativ favør med valget av Brett Kavanaugh. Siden da har abortmotstandere for alvor trappet opp innsatsen for å begrense abortrettigheter lokalt, og for å reversere den nasjonale abortloven.

På den andre siden jobber aktivister og politikere i liberale delstater for å sementere eller utvide retten til abort. Etter all sannsynlighet vil dette lovgivningskappløpet hardne allerede steile fronter mellom partiene i forkant av presidentvalget i 2020.

Det er en fare for at saken kan splitte, snarere enn å samle, venstresiden.

Det er ikke lett å forutse hvilken side dette vil gagne i valgkampen. Demokratene har en fordel i allerede engasjert motstand mot presidenten, som kan øke med abortkampen. Samtidig har saken historisk vist seg å være effektiv for å mobilisere en bred koalisjon på høyresiden.

Det er også en fare for at saken kan splitte, snarere enn å samle, venstresiden.

Konservative demokrater

Mens de fleste, om ikke samtlige, demokratiske kandidater støtter abortrettigheter, har ikke alle vært like konsistente gjennom sine karrierer. Et godt eksempel er forhåndsfavoritt og katolikk Joe Biden, som tidligere har stemt for å innskrenke abortrettigheter, og uttalt at liv starter ved unnfangelse. Den siste tiden har han vært i hardt vær både blant demokratiske og uavhengige velgere, etter at han først kunngjorde at han er imot offentlig finansiering av abort (med visse unntak), for så å snu i saken.

De sterke reaksjoner som fulgte er et frampek på hvilken viktig rolle abortsaken vil spille i demokratenes nominasjonskamp. For kandidatene holder det ikke lenger å være for kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Hvor går grensene? Er det grenser? Hvem og hva avgjør?

Dette er spørsmål som kan utløse splid i demokratenes nominasjonskamp.