NRK Meny
Kronikk

De tannløse landsmøtene

Det er en regissert hallelujastemning som råder partienes landsmøter. De politiske debattene har gått under jorden.

Audun Lysbakken

Audun Lysbakken mottar hyllest og trampeklapp etter sin åpningstale på årets SV-landsmøte.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Våren har kommet, og med den endeløse helger med partilandsmøter. Partienes stortingsvalgprogram skal vedtas, noe som gjør dette til de viktigste demokratiske arenaene siden valgdagen i 2009. Det burde i alle fall være det, men mer og mer blir partienes landsmøter utstillingsvindu for media i stedet for det politiske verkstedet og debattarenaen det kunne vært.

Det finnes et ideal for hva et partilandsmøte skal være som alle tilsynelatende er enige om. Det skal være en demokratisk møteplass for medlemmene i partiorganisasjonene, der politikk meisles frem i fellesskap i en levende, ærlig og opplyst debatt på talerstolen. Det skal være lobbyvirksomhet på gangene, ja, men drømmen handler om det ukjente partimedlemmet som på talerstolen overbeviser salen og vinner en votering. Demokrati handler om at vanlige mennesker med en upolitisk hverdag skal kunne ha en reell stemme og mulighet til å påvirke styresmaktene i landet.

Hallelujastemning

Denne helgen (12.-14. april) holder Venstre, som jeg selv er medlem i, landsmøte. Det har kommet 852 endringsforslag til programutkastet. Jeg ser frem til en givende debatt, men håpet er ikke stort. De landsmøtene jeg har fulgt, både i eget og andre partier, blir stadig mer preget av å være en dirigert affære der det viktigste er hvordan vi fremstår utad. Partileders tale er først og fremst ment for media (Dagsrevyen klipper tross alt ut ti sekunder fra den og lager en liten sak ti minutter ut i sendingen!). I den grad talen er myntet på landsmøtedelegatene, er det for å skape en hallelujastemning som kan videreformidles på sosiale medier. Aldri har Twitter-feeden min vært så kjedelig som da Audun Lysbakken talte til SVs landsmøte.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Aldri har Twitter-feeden min vært så kjedelig som da Audun Lysbakken talte til SVs landsmøte.

Mathias Fischer, 3. stortingskandidat for Hordaland Venstre

Få uenigheter

Det samme gjelder landsstyremøter i alle partier. Sponheims «Faen heller, jeg har en integritet å ta vare på» er det hederlige unntaket. Disse talene blir etterfulgt av en «generell politisk debatt», som sjelden er en debatt, men gjentakelse av partislagord. Ære være dem som bruker debatten til å fremme nye tanker eller kritisere partiledelsen; de er en utdøende rase.

På SVs landsmøte tidligere i vår, var det en diskusjon om hvorvidt skjenketider var et nasjonalt eller kommunalt ansvar. Forslaget var å overlate det hele ansvaret til kommunene. Det ble omtalt i avisene som om det allerede var vedtatt («SV vil ha skjenking hele natten»), men da det ble diskusjon om dette på landsmøtet, var det blitt «Full splid i SV om skjenking». En åpen, ærlig uenighet når stortingsvalgprogrammet skal vedtas, ble i VG fremstilt som om partiet faller fra hverandre i sømmene. Selvsagt er det uenighet internt i partier.

Ære være dem som bruker debatten til å fremme nye tanker eller kritisere partiledelsen; de er en utdøende rase.

Mathias Fischer, 3. stortingskandidat Hordaland Venstre

Tømmes for innhold

Arbeiderpartiet har lenge fremstått som verstingen på dette. Landets mest toppstyrte parti med et mektig sentralstyre og organisasjon på Youngstorget. I forfjor vant grasroten likevel frem. Pelsdyrnæringen skal forbys og Norge skal reservere seg mot EUs tredje postdirektiv. Den siste saken møtte tøff motstand fra ledelsen i partiet, men når stemmene ble talt opp, var det grasroten som vant. Resultatet kjenner vi: Pelsdyrnæringen lever videre med statlige subsidier; Ap og SV lot Senterpartiet vinne denne. Prosessen med Postdirektivet tar sin tid. Ap-ledelsen vil ikke ødelegge forholdet til EU og lar en borgerlig regjering rydde opp til høsten.

Partiprogrammene tømmes for innhold.

Mathias Fischer, 3. stortingskandidat Hordaland Venstre

Partiprogrammene tømmes for innhold. Mye tyder på at Høyre blir store og kommer i regjering. Programmet er uinteressant, kjedelig og visjonsløst. Partiet har åpenbart fått råd til mange nye «politiske rådgivere» som har brukt de siste fire årene på å finslipe et budskap ribbet for politikk. Partiledelsen sitter stille i båten og ønsker trygg styring, mens grasroten protesterer. Takk til Oslo Høyre som forsøker å puste liv i de glørne som fremdeles finnes i partiet.

Ingen tror at opprørene i organisasjonen vinner frem. Derfor kan journalister som Jon Hustad i Dag og Tid like gjerne anmelde partiprogrammene før de er vedtatt; det skjer uansett ikke store endringer.

Debattene går under jorden

Det er noe med måten vi omtaler partier på. Man kan av og til glemme at politiske partier er medlemsorganisasjoner og en av de viktigste pålene i et flerpartidemokrati som det norske. Standpunktene omtales uten nyanser og hvis partiet «snur» så glemmer man at kanskje var flertallet i partiet snudd for lenge siden, det ble bare vedtatt først nå.

Fortsetter vi å skyve makten over på rådgiverne i partiapparatet og sentralstyrer, mister vi et reelt demokrati.

Mathias Fischer, 3. stortingskandidat Hordaland Venstre

Kun fem prosent av landets befolkning er medlem i et politisk parti, og de blir stadig færre. Fortsetter vi å skyve makten over på rådgiverne i partiapparatet og sentralstyrer, mister vi et reelt demokrati. Jo flere som forsvinner ut av partiene, jo mer makt som forsvinner oppover i systemet, jo vanskeligere blir det å få den makten tilbake igjen til partimedlemmene.

Frykten for dårlige presseoppslag driver de politiske debattene «under jorden». De viktigste politiske vedtakene har alltid skjedd over en øl på Lorry eller termoskaffe i Marka, men vi må stadig strebe etter idealet om den opplyste samtalen. La oss starte med å revitalisere partilandsmøtene.