Jeg møtte Rex Tillerson i Fairbanks, Alaska, og gjorde et mislykket forsøk på å ta en selfie sammen med en kjendis. Deretter ble jeg stående og lure på hvordan denne mannen skulle kunne redde verden.
Fra talerstolen hadde han mumlet fram et budskap som ikke engang mikrofonene foran ham var i stand til å oppfatte. De sterkt republikanske tilhørerne fra Alaska som var til stede i salen, snudde allerede noen minutter ut i talen ryggen til Tillerson, og konsentrerte seg i stedet om et velfylt koldtbord av hamburgere og rødvin.
Sa han virkelig idiot
Den nå avgåtte utenriksministeren utstrålte en karisma på linje med en sekk poteter, men hadde likevel mot til å utfordre sin sjef, president Donald Trump.
En av grunnene til at han fikk sparken var at han angivelig skal ha kalt Trump for en idiot. Også dette budskapet skal være framsagt med så lav intensitet, at selv de som satt nærmest fortsatt er usikker på om Tillerson i det hele tatt sa det han beskyldes for.
Her hjemme utspilles konflikten mellom statsminister Erna Solberg og justisminister Sylvi Listhaug i langt mer høylytte former. I tillegg til å ydmyke sin egen statsminister, delte Listhaug nasjonen i to. På den ene siden de som var villig til å bekjempe terrorisme, og på den andre siden de som er mer opptatt av terroristens rettsvern, enn nasjonens beste.
Mer enn politisk moral
Når det eneste målet vi med sikkerhet var enig om, kampen mot terrorisme, blir torpedert som et felles nasjonalt mål av landets justisminister, med en nølende og unnvikende statsminister som kommentator, så gjør det også noe med troen på vår evne til å kommunisere norsk sikkerhetspolitikk i internasjonale fora. Uten et solid dementi av Sylvi Listhaugs politikkforståelse, risikerte Erna Solberg å måtte møte internasjonale ledere med et budskap om at Norge er splittet i ønsket om å bekjempe internasjonal terrorisme. Slik er det selvfølgelig ikke, men det er hennes egen justis- og beredskapsminister som har framsatt påstanden, og dermed skaper grobunn for tvil.
For dette handler om mer enn politisk moral. Jeg vender et øyeblikk tilbake til Fairbanks, hvor også den russiske utenriksministeren, Sergey Lavrov, var til stede. Der Trump og Tillerson har det til felles at de aldri har bedrevet politikk, er Lavrov en svært erfaren politisk tungvekter. Lavrov snakker med en autoritet som kan få selv en potteplante til å visne i ren autoritetsskrekk.
Å leve mellom ytterpunkter
Midt mellom disse to ytterpunktene, mellom Sergey Lavrov og Donald Trump, bor og lever jeg. Russland, sanksjonert og økonomisk svekket, er min nærmeste nabo. På den andre siden et ekspanderende Nato, med amerikanske styrker i framskutt posisjon på norsk jord.
I Etterretningstjenestens siste nedgraderte rapport, som kom for noen dager siden, beskrives vår hverdag ganske grundig og oversiktlig. Spesiell vekt er det lagt på sikkerhetsutfordringene i nord. Det handler om vårt forhold til Russland, det handler om den internasjonale interessen for Arktis, det handler om internasjonal terrorisme og om økt militær aktivitet.
Rapporten beskriver på en presis måte at utenriks- og sikkerhetspolitikk er et spill, men det betyr ikke at erfaringene fra et kasino i Las Vegas er overførbare.
Politikkens rasjonalitet
Indirekte beskriver etterretningsrapporten også Justisdepartementets internasjonale rolle. For Sylvi Listhaugs departement har ikke bare ansvar for nasjonal kriminalitetsbekjempelse, men også for samfunnssikkerhet og beredskap, i tillegg til polarområdene. Alt sammen saksområder som bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeide og i internasjonale fora.
Når hun sår tvil om at kampen mot terrorisme er et felles nasjonalt politisk mål, risikerer hun også å svekke regjeringens internasjonale autoritet i disse avgjørende spørsmålene. Rasjonalitet er ikke bare noe vi kan kreve av Russland og USA.
Sylvi Listhaug rammer ofrene etter Utøya når hun bytter ut Stortingets talerstol med Facebook. I tillegg svekker hun regjeringens autoritet i møtet med en stadig mer komplisert verden.
Rex Tillerson måtte gå fordi han utfordret sin egen president.
Sylvi Listhaug har utfordret svært mange av oss, inklusive sin egen statsministers autoritet.
Klemt mellom øst og vest er politisk autoritet det viktigste redskapet vi har i verktøykassen.
Følg debatten på og
