NRK Meny
Kronikk

De palestinske hackerne er her

Palestinske og arabiske hackergrupper angriper israelsk cyber-infrastruktur. Er politisk motivert hacking terror eller kriminalitet?

FRANCE-ISRAEL-PALESTINIANS-CONFLICT-GAZA-DEMO

Palestinske datahackere bruker digitale verktøy i en politisk kamp, det bør ikke ses på som datakriminalitet, hevder kronikkforfatteren. Palestinske hackere har også fått støtte fra andre hackergrupper i Europa, bildet viser demonstranter i Paris som bærer de samme maskene som brukes av hackergruppen Anonymous.

Foto: DOMINIQUE FAGET / Afp

I januar 2012 ble en av de mest kjente cyber-angrepene mot Israel gjennomført av en arabisk hacker, saudi-baserte 0xOmar med tilknytning til den saudiarabiske hackergruppa «group-xp», da de angrep børsen i Tel Aviv og det israelske El Al Airlines. Selv om angrepet ikke klarte å ta ned selve nettsiden, men kun bremse ned trafikken betraktelig, hadde 0xOmar allerede publisert 400 000 kredittkortnumre uken før. Samtidig kalte han på alle muslimske hackere til å bli med ham i kampen mot Israel.

Hellig krig i cyberspace

Det kan tyde på at dette angrepet åpnet opp øynene til det palestinske politiske etablissementet ettersom Hamas støttet kallet for en «elektronisk jihad», og Hamas sin talsperson, Sami Abu Zuhri, slo fast at dette åpnet «en ny arena for motstandskamp mot israelske forbrytelser».

Daværende israelske viseutenriksminister Danny Ayalon lovet at de ville finne de saudiske hackerne ettersom operasjonen var «et suverenitetsbrudd sammenlignbart med en terroroperasjon». 0xOmar virket på den andre siden ikke særlig imponert da han dristig uttalte: «Danny Ayalon har bevist sin idioti flere ganger. Det er bare snakk. Vi vil fange dem, vi vil gjøre det, vi vil svare, vi vi vi vi vil».

Det vi var vitne til i 2012 var en fortsettelse av cyber-angrep mot Israel med politisk-religiøse ettervirkninger som da den kuwaitiske islamist-predikanten Tariq Muhammad Suwaydan før angrepene på det israelske flyselskapet El Al Airlines uttalte at muslimer ikke bare hadde en plikt til å gjennomføre politisk jihad, men også elektronisk jihad. Senere, etter angrepene, fulgte han opp på Twitter hvor han skrev: «Jeg ser nødvendigheten av å forene hackerne i elektronisk jihad mot den sionistiske fienden».

Cyber-terrorisme er for eksempel et utelukkende hypotetisk fenomen ettersom det aldri har blitt gjennomført.

Politikk eller kriminalitet?

Dette er likevel ikke den første gangen man har sett en oppblussing av konflikt mellom det israelske og arabiske cyber-miljøet, men kan spores helt tilbake til 2000, da israelske hackere tok ned nettsiden til Hizbollah. Siden da har vi vært vitne til oppblomstringen av flere arabiske og palestinske hackergrupper. Mens majoriteten av dem har fokusert på israelske nettsider og cyber-infrastruktur, har andre – som KDMS Team – utelukkende hacket amerikanske og europeiske nettsider som WhatsApp, AVG antivirus og Alexa for å spre den palestinske saken.

Om vi skal forstå dette fenomenet, er det er nødvendig at vi ikke faller tilbake til analytisk late redskaper som ikke evner å forklare gruppenes handlinger som noe annet enn cyber-kriminalitet eller terror. Som Sandor Vegh har påpekt er konsekvensen av å infantilisere hackerne (hvor ugagn og sabotasje er de eneste målene) en situasjon hvor progressive blir presset lenger ut politisk og sosialt hvor internett i utgangspunktet er deres eneste mulighet til å bli hørt.

Cyber-terrorisme er for eksempel et utelukkende hypotetisk fenomen ettersom det aldri har blitt gjennomført i hackingens historie. Samtidig betyr det selvsagt ikke at det ikke finnes alvorlig cyber-kriminalitet og sabotasje – akkurat som det å knuse ei rute eller tagge ned en bygning uten noen form for politisk eller kunstnerisk motiv vil begrense seg til å være simpelt hærverk.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Politisk kamp med nye verktøy

I et forsøk på å forstå politisk hacking (hacktivisme) har Tim Jordan og Paul Taylor poengtert at siden framveksten av folkelige politiske bevegelser har det vært protester, demonstrasjoner og boikotter for å presse fram endringer i den fysiske sfæren. Deres studier viser at hacktivisme forsøker å oversette nettopp disse prinsippene til den virtuelle verden. Der en sitt-ned-aksjon har som formål å forhindre et møte i å bli gjennomført, vil en blokkering av nettsider og e-poster føre til at datastøtten til det samme møte bryter sammen.

Hacking har i dag blitt så dagligdags at hackere har sine egne podcaster og hacker-konferanser.

Vi burde med andre ord tilnærme oss hacktivisme som en ny form for politisk protest som er historisk betinget – nemlig digitaliseringen av politisk press. Akkurat som at politiske partier og organisasjoner publiserer sine kommunikeer, løpesedler og partiaviser, så bruker hacktivistene Twitter, Facebook, og hjemmesider for å fremme sin sak. Hacking har i dag blitt så dagligdags at hackere har sine egne podkaster og hacker-konferanser.

Akkurat som vi i den fysiske sfæren har aktivisme som holdningskampanjer, boikottaksjoner og sivil ulydighet vil vi finne tilsvarende aksjonsformer i den digitale sfæren. Hvis dette narrativet om hacktivisme er grunnlaget, vil det bety at det er en direkte link fra de palestinske aktivistene som arrangerer en sitt ned-demonstrasjon for å blokkere en offentlig vei i protest mot den israelske okkupasjonen, til dagens palestinske hacktivister som gjør det samme i den digitale sfæren.

Er derfor politisk hacking effektiv? Kanskje.

Er det udemokratisk og kriminelt? Definitivt ikke.