NRK Meny
Kommentar

De kryssende hensyns reform

Kommunereform vil alltid være vanskelig. Omveier blir til mens man går. Også for Solberg og Sanner. For det er mye denne reformen er, men enda mer den ikke er.

Leka

Leka er en kommune i Nord-Trøndelag, og ligger nord for kommunene de foreslås sammenslått med, Vikna og Nærøy. FOTO: LEKA KOMMUNE

Foto: Leka kommune

Dyre konsulent-timer. Krevende forhandlinger. Flere folkeavstemninger. Krasse diskusjoner. En markant Senterparti-fremgang.

Mye har skjedd siden Jan Tore Sanner i 2014 sparket i gang kommunereformen. I dag presenterte Høyre, Frp, KrF og Venstre resultatet.

Dagens 428 kommuner skal bli til 358 kommuner. Åtte nye storkommuner blir dannet som resultat av forhandlinger i Oslo, mot 13 av de 28 involverte kommunenes vedtak.

Tvingende nødvendig

Mange lokalpolitikere er kritiske til tvangsbruken. Andre vil innerst inne puste lettet ut over at storsamfunnet skjærer gjennom lokale evergreen-debatter. Begge reaksjoner kan forstås.

Tvang er det mest kontroversielle med reformen. Erna Solberg og Jan Tore Sanner har sågar ikke lyktes i å samle de fire samarbeidspartiene om det.

Tvang er det mest kontroversielle med reformen.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

KrF ser på kommunereformen som en suksess basert på det omfattende antallet frivillige vedtak og mener at tvang ikke er nødvendig.

De tre partiene som bruker det de selv kaller styringsretten, fremhever at det var et selvstendig poeng å vise at storsamfunnet evnet å rydde opp i noen regionale løsninger som ikke var fullgode. De viser også til at «riset bak speilet» sannsynligvis har bidratt til en mer oppriktig diskusjon lokalt og på den måten kan ha stimulert til flere frivillige sammenslåinger enn det ellers ville blitt.

Da ville det kunne virket hult om man til slutt konkluderte med at det faktisk ikke var et eneste behov for å faktisk bruke styringsretten.

sammenslåing

André N. Skjelstad (V), Geir S. Toskedal (KrF), Helge André Njåstad (Frp), Frank J. Jenssen (H) og Kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner (H) la frem felles enighet om kommune- og regionreformene i dag.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Lykkes regjeringen?

Ingen skal frata regjeringen at dette er de mest omfattende endringene av kommunekartet på mer enn fem tiår. Mer enn noen annen regjering, uavhengig av farge, har klart å få til. Det er tilsvarende ingen grunn til å si at det er den største tvangsreformen mot lokale vedtak i samme tidsrom.

Det er i det hele tatt mye denne reformen faktisk er. Men det er mer den ikke er:

Regjeringen Solbergs kommunereform:

  • er den største reduksjonen av antallet kommuner siden 1963.
  • gjør at vi vil ha færre kommuner i Norge enn noen gang.
  • sikrer mer bærekraftige kommuner, som oftest basert på gjensidige, frivillige vedtak.
  • er en reform som fortsatt gir landet mange småkommuner og et stort mangfold i kommunestørrelsene.

Regjeringen Solbergs kommunereform er samtidig IKKE en reform som:

  • flytter vesentlige oppgaver og makt nedover.
  • bidrar til mange nye storbyregioner som er vesentlig endret fra i dag.
  • gjør at kommunegrensene harmonerer med hvordan kommunene i dag leverer tjenester (ofte gjennom interkommunale selskap, fordi kommunene alene ikke kan ta ansvar) og hvor folk bor og jobber.
  • er så basert på tvang at den kalles konsekvent og helhetlig begrunnet.
  • er så basert på frivillige, lokal enighet at den kan kalles en konsekvent frivillig reform.
  • er gjennomført på en måte som har sikret oppslutning rundt reformen og forståelse for behovet.

Fortsatt et ulogisk kommunekart

Da samarbeidspartiene presenterte enigheten fortalte de stolt at kommunesammenslåinger uansett vil fortsette i årene som kommer. At lyset kommer til å gå opp for flere, nærmest. Eksempelets makt gjelder.

Det kunne høres ut som et mobiltelefonselskap: «Den nye modell X er bra, men bare vent til modell Y kommer for salg. Faglig, teknologisk utvikling og trend gjør at det vil selges fantastiske mobiltelefoner om noen år, selv om det vi selger nå er kjempebra. I dag er det bra, men det vil eskalere».

Forskjellen er bare at behovet for å bytter mobiltelefoner oppstår fordi bransjen utvilsomt får noe til med det de gjør – hele tiden lage nye telefoner som oppleves som bedre enn den forrige.

Det nye kommunekartet, selv med tvangsvedtak og overstyring, er fullt av bristende logikk. Det er ikke en helhetlig og konsistent reform.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Mens behovet for å fortsette å slå sammen kommuner i årene som kommer oppstår fordi politikerne ikke får til alt med det de gjør. De har ikke klart å skape forståelse, engasjement og løsninger som sikrer den nødvendige kommunestrukturen. Derfor vil behovet være der i fremtiden også.

Ordførere med Jan Tore Sanner

Kommunalministeren har reist land og strand rundt de siste årene for å feire sammenslåinger. Her i Molde for å gratulere ordførerne i Molde, Nesset, Misund, Ålesund, Skodje, Sandøy, Eide og Fræna og fylkesmannen.

Foto: PRESSEFOTO

Det er i hvert fall sånn vi må forstå det når politikerne fortsatt sier at Norges-kartet ikke er optimalt.

Det nye kommunekartet, selv med tvangsvedtak og overstyring, er fullt av bristende logikk. Det er ikke en helhetlig og konsistent reform. Det er en reform med kryssende hensyn.

De åtte tvangsprosjektene kunne vært 34, hvis man skulle fulgt fylkesmennenes faglige råd. Enda flere om man fulgte ekspertutvalgets råd. Det gjør ikke politikerne.

  • Derfor blir det ikke en storbyregion rundt Stavanger, Sola og Sandnes eller en storkommune på Jæren.
  • Derfor tvinges Søgne inn i Kristiansand, men ikke Vennesla (som også var en del av de fem kommunene fylkesmannen anbefalte som en storkommune) selv om det er flere som pendler til Kristiansand fra Vennesla enn fra Søgne.
  • Derfor tvinges øykommunen Leka sammen med Nærøy, Vikna og Bindal, mens Stord og Fitjar skal være to kommuner på én øy i Sunnhordland.
  • Derfor blir det ingen tvangssammenslåinger i Finnmark, selv om fylkesmannen anbefaler tre.
  • Derfor blir Fet en del av en regionkommune på Nedre Romerike med Skedsmo og Rælingen mot sin vilje, mens Rælingen, Fet og Enebakk – som også sa nei til storkommune, men Fylkesmannen anbefalte ja – slipper.
  • Derfor blir det tvangssammenslåing av Spydeberg i Østfold, for å sikre den nye storkommunen en sammenhengende grense, mens i Sogn og Fjordane slår Eid og Selje seg sammen uten felles grense i dag. Det blir heller ikke nekt av sammenslåing av Forsand og Strand i Rogaland som ikke har felles landgrense, men en fergestrekning som kan bli erstattet av fastlandsforbindelse om noen år.
  • Derfor blir det tvang i regionen Ytre Namdalen hvor kun én av fire kommuner ønsker sammenslåing, men ikke av de to kommunene Eigersund og Sokndal som er en del av regionen Dalane.

Kanskje bortsett fra i Vestfold blir det nok av lokale muligheter og prosjekt som kan gå seg til i årene som kommer. Hvis kommunesammenslåing blir en trend blant lokalpolitikerne i årene fremover.

Omveien blir til mens man går

andebu

Andebu-ordfører Bjarne Sommerstad fra Senterpartiet på talerstolen på kommunestyremøtet som "la ned" kommunen hans. Andebu og Stokke er i dag (frivillig) en del av Sandefjord kommune. Den første sammenslåingen under regjeringen Solberg.

Foto: Lars Nehru Sand / NRK

Det er selvsagt ikke et poeng i seg selv at kommunekartet skal passe perfekt inn i et regneark fra en regionsforsker, landskapsarkitekt eller byplanlegger. Det er et poeng i seg selv at politiske vedtak skal ha legitimitet og være demokratisk forankret.

I en annen distriktsrelatert sak regjeringen arbeider med for tiden, ulvesaken, er det et anerkjent prinsipp at "konfliktnivået" er en selvstendig politisk faktor. Denne stortingsperioden har vist at man må gå kraftig til verks for å få til resultater

Derfor kommer kommunereformarbeidet til å fortsette. Det er fortsatt en vei å gå, derfor kan det se ut til at omveien blir til mens man går.

Uansett hvordan man snur og vender på det, er regjeringen Solbergs prestisjereform den mest omfattende endringen av kommunekartet på mer enn fem tiår.

Det er ikke en helhetlig gjennomført reform av kommunesektoren som sikrer et bedre samsvar mellom kommunekartet og hvordan kommunale tjenester leveres og befolkningen bor og jobber.

Som var en vesentlig del av reformens mål og berettigelse.