De kommer aldri tilbake

Vi gikk ut av 2020 med nedstenging som den nye normalen, og inn i et nytt år som starter med enda strengere tiltak, også for idrettsaktivitet landet rundt.

For alle andre enn dem som driver toppidrett.

Ikke så mange av oss gjør det.

Vi er i stedet på vei inn i et år hvor det også skal drives valgkamp i Norge. Om forholdene for barna som har falt utenfor idretten blir et større tema der, er langt fra gitt.

Det er også et år hvor vi skal prøve å finne ut de reelle konsekvensene av nedstengingen av idretten for mange av dem som kanskje trenger den mest.

For nøyaktig ett år siden diskuterte vi problemene med frafall fra skiidretten.

Det frafallet vi nå må finne ut av, det fra idretten generelt, har potensial i seg til å bli noe veldig mye verre.

Det siste først. Vi har gjennom lang tid diskutert hva nedstenging av breddeidretten gjennom året har betydd- og ikke minst vil bety. Blikket har vært rettet mot et 2021 hvor vi skal få se de faktiske følgene.

Problemet er at konsekvensene kanskje er mer enn reelle allerede.

Møteplassen som forsvant

Da en 14-åring ble knivstukket på Lindeberg i Oslo i slutten av november, viste det seg at gjerningsmannen var en 15-årig fra samme område. Ungdommene hadde vært i en langvarig konflikt. Rune Gjelberg, leder for noe som heter Alnaskolen, som driver opplæring av unge lederskikkelser i nærområdet, sa til Dagbladet at han så dette som et mulig utslag av en tendens han ser allerede, som følge av at idrettstilbudet til de unge er satt på vent.

«Vi kommer til å miste mange. Det er ikke gjort i en håndvending å få ungdom tilbake i organisert idrett. For mange er idretten sosialt viktig.»

Gjelberg er ingen politiker og setter ikke engang det hele på spissen.

Idretten er ikke bare viktig. Den er tidvis avgjørende for unges velvære. Idrett er viktig fysisk for ungdom i vekst og utvikling. Idretten er viktig sosialt, dels for å møte andre barn- men det er også for mange en arena hvor de får følelsen av å bli sett av voksne.

Denne muligheten er de fratatt – for mange på ubestemt tid.

Ingen steder å gå

Etter siste nei fra regjeringen til breddeidretten i september og den påfølgende nedstenging av innendørsidretter også for barn og ungdom i store områder, har resignasjonen endt som en observatør av høst og den såkalte andre bølge av koronapandemien.

Da forsvinner også umerkelig fokuset på dem som nå ikke får utøve sin idrettsaktivitet, fysisk og sosialt.

De mer apokalyptiske spådommene har advart om masseflukt fra idretten og store skadelige følger samfunnsmessig av dette.

For bare ett år siden var som nevnt den store diskusjonen frafallet fra langrennssporten. Antall aktive falt drastisk. Det samme gjorde antallet medlemmer.

Ungene som hadde gått på ski landet rundt forsvant inn i hallene for å drive andre idretter med mer stabile rammeforutsetninger, som håndball og turn. Vi kan bare forutsette at frafallet fra skisporten fortsetter i foruroligende grad. 2020 er det varmeste året som er målt i Norge noensinne.

Og der mange, særlig fra byene, likevel har beveget seg for å finne snø til trening og konkurranse, er heller ikke reisevirksomhet like enkelt eller akseptert i øyeblikket.

Spørsmålet nå- i motsetning til for ett år siden- er hvor de som faller fra forsvinner. Svaret er ikke like åpenbart nå, når heller ikke idrettshaller er åpne og varme alternativer. De som faller ut av én sport, har ikke lenger en annen å gå til.

Ikke et år for de rastløse og urolige

Dette har ikke vært året for de rastløse. De utilpasse. De som trenger en arena for adrenalin og oppmerksomhet i en eller annen form, om det er som tidligere langrennsløpere eller ungdom som har falt ut av den idrettsarenaen de hadde i livet. Filmskaper Adel Khan Farooq uttrykte sin bekymring for dem allerede i april i en kommentar i Nettavisen.

2020 har også vært et år for avmakt – og for omfattende og viktige diskusjoner om idretten som arena for hets basert på kjønn, legning og hudfarge.

Vi vet delvis hvorfor diskusjonene kommer opp. Arenaer uten publikum gir helt nye muligheter for å fange opp hva som blir sagt, spyttet og ropt. Og takk for det.

Men vi vet fortsatt ikke hvor vi skal begynne for å få gjort noe med det.

Bare at situasjoner som den pandemien har skapt, sannsynligvis kun vil bidra til å gjøre det verre.

For den uro som gjør at mennesker føler behovet for å ta ut sine egne fordommer eller sin mistrivsel -eller hva grunnen nå er- på andre, styrkes gjerne av en tilværelse hvor man ikke føler mestring eller lykke. Som kan være tilfelle når man ikke får drevet sin idrett. Da oppstår eller forsterkes også lett slike holdninger.

Eller en annen form for uro, nemlig spiseforstyrrelser, grunnet savnet av idretten. Denne type problemer kan virke som en litt uventet følge av isolasjonen. Banal tankegang ville tilsagt at lavere grad at eksponering kunne gi en større grad av ro i selvbildet. Slik er det altså ikke, slik NRK har fortalt om i høst.

Det de ikke turte

Vi har basert vår smittevernstrategi på en bred konsensus og lojalitet til myndighetenes beslutninger. Og veldig få vil vel påstå det ikke har fungert.

Men ingen vet ennå prisen av de enkelte tiltak. Inkludert å ikke ville åpne for idretten i større grad.

Og da kan det hende jeg skal være litt etterpåklok- om den sjansen ingen tok i sommer, den beslutningen ingen av de ansvarlige i regjering eller helsemyndigheter mente vi kunne risikere konsekvensene av- den ved å åpne for barn og bredde tidligere.

Og det kan hende at jeg skal si at jeg tror historien kommer til å vise at de i dette tilfellet tok feil, og at en åpning av idretten under forsvarlige rammer ikke hadde endret noe i vesentlig negativ retning når det gjelder smittesituasjonen. Jeg tror. Fordi jeg ikke vet sånt. Men jeg er ikke sikker på at det er andre som egentlig gjør det heller.

Derfor risikerer områder av idretten vi sjelden leser om i overskriftene å miste store deler av en generasjon.

Overskriften henviser ellers til et uttrykk fra boksesporten som lyder «They never come back». Er man først revet ned fra tronen, klarer man aldri å ta den tilbake.

Min ringe påstand her på begynnelsen av 2021, er at veien tilbake til idretten er for lang for de aller fleste som falt utenfor i 2020. De kommer ikke tilbake. Og vi vet ikke hvor det blir av dem. Nå er det opp til vår nye venn 2021 å vise at jeg tar feil. Og det er dessverre ikke en venn jeg stoler på.