NRK Meny
Kommentar

De døde rockerne

De gamle heltene blir borte en etter en, og med dem dør ungdommen vår.

Grant Hart

Grant Hart (trommer, sang og låtskriver) i Minnesota-bandet Hüsker Dü, døde 14. september. Facebook flommer over av emosjonelle meldinger, fordi det ikke bare er de gamle mennene som dør, det er selve ungdommen vår, skriver Ytrings musikkspaltist.

Foto: Elizabeth Flores / AP

Så dør de igjen. Harry Dean Stanton, Walter Becker og Grant Hart er gått bort de siste ukene. Grant Hart er den som har beveget meg mest av alle som har gått med i det noen har kalt musikkdødsbølgen de siste årene. Det var få band jeg hørte mere på enn Hüsker Dü fra 1982 til 1987.

Grant Hart ble 56 år gammel. Han slo trommer, sang og skrev låter i Hüsker Dü, Minnesota-bandet som på første halvdel av 80-tallet laget musikk som ingen hadde hørt før. Hüsker Dü, oppkalt etter et populært brettspill i Midtvesten, definerte linja mellom punk, hardcore og melodiøs pop.

De er bandet som startet hele indie-bølgen. Obskurt og smalt, kanskje, men ikke mere enn at Rolling Stone plasserte albumet «Zen Arcade»-album veldig høyt opp på en liste over 80-tallets viktigste album. Grant Hart er død, og Facebook flommer over av emosjonelle meldinger helt på Prince-nivå.

Vi gråter på nettet når ungdommen vår dør.

Dødsbølgen kommer til å fortsette. Men det er ikke bare de gamle mennene som dør. Tidligere denne uka ble jeg intervjuet om rocken, om den er død, om hvorfor den har blitt så liten og så lite viktig. Og det slo meg hvorfor det griper oss så veldig at disse gamle mennene i en ganske død genre dør.

Det er nemlig ikke bare de gamle mennene som dør, det er ungdommen vår. Det er livet som var. Det er vi, 40- 50- og 60-åringene som gråter på Facebook. Det er vi som tar plass nå, og rocken, og det som var, dør med dem, og oss, i takt med håret vårt og kroppene våre. Ting utvikler seg. Heldigvis.

Det har blitt sagt tusen ganger. Rocken er død som en stiv sild. Det er vel derfor det føles ekstra emosjonelt nå, når de som spilte den også dør. Rock har gått fra å være opprørsmusikk, eksplosjon, glede og aggresjon til å bli den mest stivbeinte og konservative musikkformen av dem alle.

Kan du se for deg noe mindre opprørsk enn alle de gamle mennene på turné, tynne i hår og lommebok, som spiller gamle hits om igjen. Alle i publikum og band er kledd i de samme tatoveringene, i like, svarte band t-skjorter fra Hennes og Mauritz.

Rock har gått fra å være opprørsmusikk til å bli den mest stivbeinte og konservative musikkformen av dem alle.

Finanseliten kler seg ut i helgen og drar på festival for å mimre til en ungdomstid hvor de glemte å gjøre opprør. Ungdom aner ikke hva en elektrisk gitar er. I 2017 er det ingenting i hele kulturspekteret som er mindre rebelsk enn rock. Det tok 60 år.

Selvfølgelig er det ikke helt sant, det her. Rocken lever i smågenrene, i ytterkantene, i subkulturer som fortsatt finner kraft og kreativitet i rock. Rock blander seg med andre genre, med hip hop, techno og electronica. Det er mange strålende band i Norge som fortsatt har rock i seg, Bendik, Motorpsycho, Razika, Silja Sol og Kvelertak.

Men for de store massene er rock blitt museum. Det er derfor vi gråter på nettet når ungdommen vår dør, uke etter uke. Det er derfor vi kjøper gamle plater om igjen, leser bøker om 70-tallet i New York, går på konserter for å høre låtene. Rocken var skummel. Rocken var sint. Nå er den gammel.

Det er trist at alle de gamle mennene dør, men det er jo helt naturlig. Det er uendelig mye tristere at musikken vår har blitt redusert til et gråtestativ på Facebook. Derfor skriver vi det igjen og igjen.

RIP. Hvil i fred. Sammen med håret som var.