De brysomme kasteballene

Helse- og omsorgsdepartementet vingeklipper Norsk pasientforening. Handlingen taler om et departement som ikke vil vite av pasienter som klager.

Pasient lege samtale illustrasjon

'Som pårørende stiller vi oss følgende spørsmål: Er vi overrasket over at pengestøtten fra departementet uteblir, tross et økende antall klager? Nei. Tror vi på Anne Grethe Erlandsens ord om at situasjonen vil bli bedre? Nei, overhodet ikke', skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto.

Foto: Illustrasjon: Colourbox.com
Kronikkvignett Ytring

På nrk.no sto det 23. oktober om generalsekretær Knut Fredrik Thorne i Norsk pasientforening som sier opp sin stilling etter at pengestøtten fra departementet ikke økes – til tross for at antallet klagesaker det siste året er nesten doblet. «Jeg er dypt fortvila på vegne av pasientene», sier han. Avslutningsvis i saken uttaler statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Anne Grethe Erlandsen, at pasientene likevel skal sikres bedre informasjon og oppfølging fra 1. november.

Liv ødelegges uten grunn

Som sønner og pårørende til en med alvorlig nakkesleng med følgeskader, stiller vi følgende spørsmål: Er vi overrasket over at pengestøtten fra departementet uteblir, tross et økende antall klager? Nei. Tror vi på Anne Grethe Erlandsens ord om at situasjonen vil bli bedre? Nei, overhodet ikke.

Vår mor, som dessverre har vært involvert i flere trafikkuhell med tilhørende skader og plager, har fortsatt ikke fått diagnose eller skikkelig hjelp. Mangel på hjelp fører til forverringer. Andre pasientgrupper sitter med lignende opplevelser. Uansett hvor hardt de prøver, er det alltid regler og retningslinjer som gjør at de går inn og ut av systemet uten at noe videre skjer. Liv ødelegges uten grunn.

Inn og ut av sykehus, rot og tull, fryktkultur, avslag og håp som svant; vi har for lengst mistet oversikten.

Rolf-Erik og Lars Thomas Poppe

Historiene har vært mange gjennom altfor mange år. I Dagbladet 03.11.2014 sto det om Odd Bangsund som etter 18 år omsider fikk påvist nakkebrudd – i London. Nevrologene Otto Sjaastad og Johan Petter Hesselberg hadde i Norsk Legetidsskrift Nr. 7 2014 en kronikk om en høyesterettsdom der de skriver at «(…) dommen gir uttrykk for fasttømrede forestillinger om nakkeslengskader (…)» og at noe må gjøres. I Aftenposten ble lege Sunniva Askeland Laake helt tilbake i 1997 sitert på at «Pasienter med kjeve- og nakkesleng blir kasteballer mellom forskjellige spesialister (…)». For å nevne noe.

En verdiløs filledukke

Allerede på begynnelsen av 2000-tallet troppet vi i ung alder opp hos Fylkeslegen hvor vi klart og tydelig sa at mor måtte få hjelp. Svaret vi fikk, var at vi måtte bli hennes advokat om vi ville hjelpe henne. Senere innså vi at Fylkeslegen hadde rett.

Inn og ut av sykehus, rot og tull, fryktkultur, avslag og håp som svant; vi har for lengst mistet oversikten. Respekten og troen på helsevesenet mistet vi et sted på veien. Det utrolige er at moren vår fortsatt kastes hit og dit som om hun er en verdiløs filledukke, uten at noen tar ansvar og faktisk gjør noe. I et møte vi var med i, spurte vi legene om det faktisk er så at de ikke ønsker å hjelpe mor. Spørsmålet anser vi fortsatt betimelig. Vi har tatt leger i hånden, som har lovet at de skal ta tak. Løftene glemte de før vi gikk ut svingdøra. Måten mor ikke følges opp på, er så uverdig og rett ut vanvittig, at vår fantasi ikke strekker til.

Synes Helse- og omsorgsministeren det er greit at disse menneskene skammelig skal fortsette å traske rundt i sine uoverskuelige hengemyrer?

Rolf-Erik og Lars Thomas Poppe

Helse- og omsorgsdepartementet hevder hardnakket det finnes tilstrekkelig kompetanse for denne type problematikk her til lands. Men å få et konkret svar på hvor denne etter hvert mystiske kompetansen finnes, har oss til dags dato aldri blitt fortalt.

Faglig arroganse

Mor har hele veien gjort alt hun kan for å bli frisk. I arkivet ligger epikriser som bekrefter at mor har alvorlige skader, epikriser de norske legene knapt gidder kaste et blikk på. Fordi de er utenlandske. En av epikrisene er fra en internasjonalt anerkjent professor som har vært president i flere organisasjoner innen nevrokirurgi, men selv dette er ikke godt nok for norske legers galaktiske superviten.

Vi har opplevd en faglig arroganse vi fortsatt har til gode å oppleve hos andre yrkesgrupper. Og vi har hørt kommentarer og utsagn hvor vi i vårt stille sinn har lurt på om norske leger i det hele tatt forstår noe som helst om etikk. Glemte vi å nevne at mor betalte for ovennevnte utenlandsopphold og påfølgende operasjoner av egen lomme? Noen støtte fra helsevesenet var det i alle fall ikke å få, for godkjenning av slike søknader har vi erfart er utopi. Men det er det heldigvis bare å klage på, til organer der avslag beviselig er det eneste mantraet som finnes.

Synes Helse- og omsorgsministeren det er greit at disse menneskene skammelig skal fortsette å traske rundt i sine uoverskuelige hengemyrer?

Rolf-Erik og Lars Thomas Poppe

Ikke mer lys i tunnelen

Henvendelser fra både oss og andre pasienter til seks tidligere Helse- og omsorgsministre har stort sett gitt samme svar. De er innforstått med at situasjonen er vanskelig, men påstår at det beste blir gjort for en endring. Den endringen har vi sett fint lite til. Thornes handling taler om et departement som ikke vil vite av pasienter som klager, og som heller ikke tar situasjonen på alvor.

Spørsmålet er om også denne Helse- og omsorgsministeren synes det er greit at disse menneskene skammelig skal fortsette å traske rundt i sine uoverskuelige hengemyrer, eller om dagen ikke har kommet for at de blir hørt og får profesjonell hjelp? Det ville hjulpet både pasienter og pårørende. Og det kunne spart helsevesenet for mye bry, og det som må være store kostnader. Det har ikke vært mange hjelpende hender å se på denne lange, traurige veien. Norsk pasientforening er en aktør som kanskje kan hjelpe og utrette noe. Men med Thornes avgang og en pengestøtte som står stille, ble det dessverre ikke mer lys i enden av tunnelen denne gangen heller.