Dette er et svar til Ole Kristian Einarsens kronikk «Det mangler en person», om vennen PK som forsvant fra Haukeland universitetssjukehus natt til 1. mai i år.
Jeg ble veldig berørt av radiodokumentaren om PK’s forsvinning, og av vennen Ole Kristians refleksjoner rundt det som har skjedd. Uansett hva som har skjedd med PK, så har han hatt noen fantastiske venner som fortjener masse støtte og oppmuntring.
Vi som jobber på sykehuset er også forferdelig lei oss over å ha mistet en pasient. Mange har spurt seg selv om vi kunne gjort noe annerledes, og som system spør vi oss selv hva vi kan forbedre, slik at dette ikke skjer igjen.
Gir ikke alle svarene
Ved å lese kronikken til Ole Kristian Einarsen, fikk jeg en sterkere forståelse av hvor lite flinke vi som jobber i psykiatrien er til å formidle hva vi driver med.
Denne kronikken gir ikke svar på alle spørsmålene til Ole Kristian, og er heller ikke en kommentar til det som skjedde med PK, siden det er skjermet av taushetsplikten. Jeg vil imidlertid forsøke å si litt om tvang og begrepet psykose, og gi et lite glimt av hvordan livet på psykiatrisk klinikk arter seg.
2000 innleggelser
Ole Kristian Einarsen skriver: «Jeg har aldri lært hva en lukket avdeling er, jeg har aldri lært hva psykose er, jeg har tenkt på psykiatrisk klinikk ved Haukeland universitetssjukehus som en avdeling for syke folk som jeg egentlig ikke har hatt noe kjennskap til».
Det psykiatriske akuttmottaket ved psykiatrisk klinikk, Haukeland universitetssjukehus («Sandviken» på folkemunne), har i underkant av 2000 innleggelser per år. Cirka 96 prosent av disse gjelder øyeblikkelig hjelp, altså mennesker som ikke kan ta vare på seg selv eller er i fare for å dø. Cirka 40 prosent er tvangsinnleggelser mot personens vilje. Cirka 60 prosent har gjort eller har konkrete planer om selvmordsforsøk, mens cirka 30 prosent har psykoselidelser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Løper fra hjelpen
Psykoselidelser innebærer at personens virkelighetsoppfatning er forandret. Det kan være fordi vedkommende hører stemmer som hun må lystre, føler seg forfulgt eller overvåket, og så videre. Dette kan føre til farlige handlinger. Det er en alvorlig sykdom som trenger behandling, på linje med alvorlig sukkersyke eller hjertesykdom.
At sykdommen er lokalisert i hjernen der alt styres fra, ikke minst våre tanker og handlinger, gjør det til en sykdom man ikke nødvendigvis løper til legen med og ber om hjelp. Man løper heller fra hjelpen.
En tung tid
Psykiatrisk klinikk har bare lukkede avdelinger nå, det er låsesystem med kort overalt. Det er vinduer som bare kan åpnes på gløtt med spesialnøkkel, og med så uknuselig glass som man kan skaffe. Pasientene blir skannet for metalliske gjenstander.
Viktigst av alt: På psykiatrisk klinikk jobber det hundrevis av dedikerte, vennlige og over gjennomsnittet tålmodige mennesker som hver dag tar vare på pasientene. De trøster og setter rammer, og blir i en del tilfeller skjelt ut, slått og spyttet på av fortvilte pasienter som bare har en ting i hodet: Få meg ut herfra!
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Det kan ta timer eller dager – av og til uker – før det går opp for pasienten at folkene som jobber her, faktisk vil henne vel. Dette er en tung tid, en tid med alliansebygging, med å finne balansen mellom tillit og grenser. Det er en tid der pasienten får mange «nei», og der vi prøver med noen «ja» hvis vi mener det er trygt nok. Fordi hver pasient er unik, må det nødvendigvis bli mange individuelle tilpasninger og mye skjønn, sammen med de faglige vurderingene som ligger til grunn for avgjørelsene.
HØR: P3 Dokumentaren – Leteaksjonen
Ville ikke være verdt det
Likevel: Det går av og til galt. Folk dør av psykisk lidelse også. Jeg er overbevist om at de foranstaltninger som måtte til for at psykiatrisk klinikk skulle bli rømningssikkert, ikke på noen måte ville være verdt det. Vi er mange som mener at strengere regler og høyere gjerder ville føre til enda større angst for dem som kommer til sykehuset for første gang. Og på sikt mer stigmatisering og fremmedgjøring av pasienter med psykisk lidelse.
Vi har et veldig godt samarbeid med politiet. De rykker ut på kort varsel når vi ber om det, og både vi og de vet at det er en ordning vi bare skal bruke når vi vurderer det som høyst nødvendig.
Anerkjenne sykdommen
De fleste blir bra eller mye bedre i løpet av tiden på sykehus. Likevel reiser de fra Sandviken med et sterkt ønske om å lukke den døren bak seg for godt, og snakker ikke om det med venner og familie.
Hvorfor er det mer flaut å si at en har hatt en sykdom i hjernen enn i hjertet? Hvorfor er det så vanskelig å si til sine venner at dersom jeg begynner å rote det til igjen, så vær så snill å få meg innlagt så jeg kan bli stoppet og få hjelp?
Kanskje er dette det beste vi kunne si for å hedre PK: Selv de beste blant oss kan bli syke. Dersom vi anerkjenner det, vil ikke skammen bli så stor og ønsket om å stikke av fra sykehuset bli så altoverskyggende for våre fremtidige pasienter.
