NRK Meny

De andres liv

Et av mine nyttårsforsetter er å prate mindre om meg selv.

Torbjørn Røe Isaksen i Kveldsnytt

Spaltist Olav Brostrup Müller skriver at han får en dårlig følelse når kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen forsvare Høyres nye forslag om å stable på beina en kulturkanon for Norge.

Foto: NRK / NRK
Olav Brostrup Muller byline
Forfatter og journalist


Olav Brostrup Müller er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Det er ikke første gangen jeg har dette som nyttårsforsett. For jeg har nemlig denne uvanen å snakke om meg selv, og det er kanskje særlig utbredt blant en del menn. Når jeg begynner å prate, så tar det ikke lang tid før det er meg selv jeg snakker om.

22. juli? Jeg kjenner faktisk noen som var på Utøya.
Donald Trump? Jeg var i Disney World i 1990.
Jobber du med unge uføre? Jeg var en gang sykemeldt i to uker, etter å ha løftet feil på et treningssenter.

Anekdotene mine eier verken skam eller slutt. Det er de samme gamle historiene, de samme politiske kjepphestene, de samme assosiasjonene det går i – år etter år. Ikke bare er det uhøflig å drive på sånn - jeg lærer ikke spesielt mye nytt av dem, heller. Alle de minuttene jeg i fjor brukte på å snakke om meg selv, kunne jeg heller ha brukt på å høre på andre. Mulig det hadde vært et og annet å plukke opp der.

Folkesjelas DNA

Litt den samme følelsen får jeg når jeg hører kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen forsvare Høyres nye forslag om å stable på beina en kulturkanon for Norge. En kulturkanon er altså en liste over hva som gjør oss spesifikt norske, hva den norske folkesjelas DNA er satt sammen av. Det pleier å ende med litt Grieg, litt Ibsen, litt Øverland, litt Hamsun og muligens litt Munch. Og så kommer man på at man har glemt kvinnfolka, og så tar man sjansen på at ingen har lest Camilla Collett spesielt grundig siden sist, og så hiver man henne og Undset inn i miksen og lar det stå til.

Slik bygger man en kultur. Igjen og igjen.

Man kan ikke la definisjonen på et samfunn være at vi er en gjeng mennesker som tilfeldigvis deler samme kemner.

For hvem er vi? Dette spørsmålet er noe vi nordmenn stadig vender tilbake til. Og glemmer vi å gjøre det, er vi heldige nok at vi har et regjeringsparti som er villig til å minne oss på det. Hva vil det si å være norsk? Hvem er vi?

Hva er en nasjonalstat i 2017? Hva innebærer det å bo i et land? Jo, det kan man si mye fornuftig om. Det både er, og bør være, noe unikt og immatrielt som binder oss sammen. Man kan ikke la definisjonen på et samfunn være at vi er en gjeng mennesker som tilfeldigvis deler samme kemner. Kultur og identitet er viktig. Men det får da være grenser.

Dessuten er hele opplegget så lett å gjennomskue. Der Frp står i Tax Free-en og roper at det er typisk norsk å like bacon og sprit, tar Høyre på seg bunaden og siterer Bjørnson etter hukommelsen. Stilpoengene blir ulikt fordelt, men frieriet til velgerne handler i bunn og grunn om det samme: Å mobilisere rundt det norske, og hva det eventuelt måtte være, for ørtende gang.

Senskader av OL

Jeg vokste opp på Lillehammer under OL, og har muligens fått senskader av det. For gjorde vi oss ikke ferdig med disse tingene under åpningsseremonien i 1994? Eller i forbindelse med markeringen av Unionsoppløsningen i 2005? Eller Grunnlovsjubileet i 2014? Hvor lenge skal vi egentlig drive og lete etter oss selv?

Kultur og identitet er viktig. Men det får da være grenser.

En morsom detalj for mange, vil være at at det faktisk ligger en hel verden der ute - bortimot uberørt av både Welhaven og Wergeland og Prøysen. Likevel har den forbausende mye å by på. Skjer mye gjør det der, også.

Her er en tanke: Skulle vi kanskje starte året med å snakke om noe annet enn oss selv? Istedenfor å diskutere Garborg og Kielland, kunne vi jo heller forsøke å finne ut av hva som er så unikt ved det russiske samfunnet. Eller hva katolsk identitet egentlig består av. Eller hva det vil si å være urfolk, eller født i et kastesystem.

I stedet for å nok en gang stille oss spørsmålet «Hvem er vi?», har tidspunktet aldri vært mer passende for å spørre «Hvem er de andre?».

Jeg tror det er et tips som funker godt, jeg. Både i den offentlige samtalen og i selskapslivet.