NRK Meny
Kronikk

De *forente* stater?

Årets presidentvalg har vært preget av steile fronter og uvanlig fordomsfull retorikk mot deler av den amerikanske befolkningen. Den kandidaten som var mest ansvarlig for dette, vant valget. Kan USA komme seg videre etter dette?

Laster innhold, vennligst vent..

Amerikanere er som kjent veldig stolte over landet sitt, og da spesielt over de demokratiske institusjonene grunnlovsfedrene ble enige om på slutten av 1700-tallet. Siden Grunnloven ble vedtatt i 1787 og George Washington innsatt som USAs første president i 1789, har dog republikken blitt testet en rekke ganger.

Første gang USA gjennomgikk et skittent og splittende presidentvalg var i 1800 (...).

Første gang USA gjennomgikk et skittent og splittende presidentvalg var i 1800, da Thomas Jefferson utfordret det eneste partiet (Føderalistene) som hadde regjert i USA siden landet ble grunnlagt. Det var derfor mye usikkerhet og nervøsitet knyttet opp mot dette første maktskiftet – ville Føderalistene gi fra seg makten frivillig? Ville republikken overleve?

Se også: NRK TV - USA-valget: 227 år på 227 minutter

Hekser vs. hoggtenner

Jefferson hadde jo ikke akkurat forsøkt å vinne motstandernes gunst, da han tidligere hadde kalt Føderalistenes tid i Det hvite hus som «heksestyre». Jefferson, redd for at George Washington, Alexander Hamilton og John Adams – lederne for Føderalistene – egentlig ikke stolte på folket og jobbet for mer elitestyre og mindre demokrati, mente at republikken ville gå under dersom et nytt parti nå ikke kom til makten. Altså sto intet mindre enn det amerikanske demokratiske eksperiment på valgseddelen.

Jeffersons hovedmotstandere i Føderalistpartiet var like overbevist om valgets eksistensielle karakter. Dette valget handler om å redde USA fra Jeffersons «hoggtenner» sa Hamilton. De skitne personkarakteristikkene fløy. John Adams, president fra 1796-1800, ble jo for eksempel beskrevet som en monarkist som var både senil og forfengelig.

Det eneste alle var enige i, var at vinneren av valget i 1800 ville kunne forme USAs framtidige kurs på en ugjenkallelig måte. Det handlet altså om selve USAs sjel. Til syvende og sist vant Jefferson, men det ble et neglebitende valg som endte opp med å bli avgjort av Representantenes hus (de måtte stemme 36 ganger før de ble enige om å gi seieren til Jefferson!) og i prosessen var det snakk om konspirasjoner og mulig politisk vold for å få det slik man ville.

Alt gammelt er nytt igjen?

2016 er altså ikke første gang USAs sjel står på valgseddelen, og blir sikkert ikke den siste heller.

Men selv om USA har vært gjennom vanskelige valgkamper og neglebitende valg før (vi husker vel alle 2000) så er det verdt å reflektere over at årets valg har vært et moderne tids lavmål.

Samtidig som USA nominerte den første kvinnelige presidentkandidaten for ett av sine to store partier, nominerte motstanderne en åpent kvinnefiendtlig kandidat som gjerne gir kvinnelige motstandere nedrige kallenavn.

Samtidig som USA nominerte den første kvinnelige presidentkandidaten for ett av sine to store partier, nominerte motstanderne en åpent kvinnefiendtlig kandidat som gjerne gir kvinnelige motstandere nedrige kallenavn. Samtidig som USA er i ferd med å bli et samfunn uten en hvit majoritet (som ifølge Pew Research Center vil skje innen 2055) så nominerte ett av de to store partiene en kandidat som kaller meksikanere for voldtektsmenn og muslimer for terrorister.

Det er uvanlig – i hvert fall i moderne amerikanske presidentvalg – at en av de to kandidatene fornærmer store deler av den amerikanske befolkningen i løpet av valgkampen. Det er uvanlig at en av de to kandidatene sår tvil om USAs demokratiske institusjoner og nekter å si om han vil godta valgresultatet.

Den slående kontrasten

Men samtidig som vi har sett kanskje det verste en kandidat har tilbudt i moderne amerikanske presidentvalg, så har vi også sett noe helt annet hos motstanderen.

Den første kvinnelige presidentkandidaten har fulgt reglene for hvordan en «kvinne som søker makt» skal oppføre seg til punkt og prikke.

Den første kvinnelige presidentkandidaten har fulgt reglene for hvordan en «kvinne som søker makt» skal oppføre seg til punkt og prikke. Hun har vært meget forsiktig i valg av ord. Hun har vært meget forsiktig og konsekvent i valg av klær. Hun har vært – som kvinner som skal knuse glasstak jo må være – ekstremt forberedt og disiplinert.

Hillary Clintons tour de force i de tre presidentdebattene var en fremvisning i hvordan hardt arbeid og detaljert forberedelse fører til at Flink Pike av og til faktisk vinner over Klassens Klovn.

Men det var ikke nok. Fordi, selv om det enda er tidlig å si akkurat hva velgerne har tenkt, så tyder foreløpige resultater på at flere velgere synes Clinton er kvalifisert til å være president, enn velgere som synes Trump er kvalifisert. Og allikevel har Trump vunnet valget. Altså handlet dette valget kanskje mer om å endre status quo i Washington, D.C., enn det handlet om hvem som stod på valgseddelen.

Denne tørsten etter grunnleggende endring i det amerikanske politiske landskapet, sammen med foreløpige resultater som tyder på at Trump har fått større oppslutning blant hvite velgere enn Mitt Romney klarte i 2012 (særlig hvite velgere uten høyere utdannelse), var altså nok til å vinne i år.

En samlende president?

Nå blir det da, som med Jefferson i 1801, Trump som i januar 2017 må forene steile fronter og overbevise de amerikanske borgerne om at republikken består og at alle får være med videre.

Om han klarer dette, vil USA kunne se frem til et valg i 2020 som forhåpentligvis er en mer verdig enn det vi så i år. Klarer han det ikke vil vi kanskje om fire år måtte bevitne enda et lavmål i amerikansk valgkamphistorie.

Følg debatten på NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter