Kronikk

Davids kamp mot Goliat

Armenia kjemper for sin eksistens, men de står alene. Som ved et historisk ekko.

Demonstrasjon i Los Angeles.

Ingen vestlige land ønsker å bli involvert på grunn av relasjonene til Tyrkia. Konflikten kveler Armenia, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i Los Angeles til støtte for Armenia.

Foto: Keith Birmingham / AP

I forrige uke våknet jeg til en Facebook-feed full av nyheter om Armenia. Landet som ønsket meg velkommen med åpne armer, og var mitt hjem i to år.

Først forstod jeg ikke hvor alvorlig det var, men senere på dagen fikk jeg bilder av lastebiler som fylles opp av menn på vei til krig, for å forsvare fedrelandet.

Bestefedre, fedre og sønner. Tre generasjoner som skulle beskytte landet sitt og sine kjære.

Armenske soldater ble fratatt våpnene og sendt til arbeidsbataljoner der de jobbet seg i hjel eller ble drept.

Det var romkameraten min. Det var 17-18-åringer som jeg hadde spilt fotball med. Det var fedrene til de unge guttene og jentene jeg underviste. Det var fremmede som hadde invitert meg inn i hjemmene deres til middag.

Lite land med mørk historie

For å forstå det som skjer må vi se på historien og den sosioøkonomiske, kulturelle og religiøse situasjonen på Kaukasus.

Armenia er et lite demokratisk land med en mørk historie. Armenere har blitt diskriminert, drevet på flukt og drept på grunn av sin etnisitet.

I dag er det kun tre millioner armenere igjen i landet, mens rundt ti millioner er spredt rundt om i verden.

Det armenske folkemordet fant sted under første verdenskrig. Kun 30 land har anerkjent det som fant sted. Norge er ikke blant dem.

Det er et farlig budskap, om at verden ikke bryr seg om hva som skjedde og hva som skjer.

I likhet med jødene i Tyskland, fikk armenere skylden for Tyrkias militære tap. Den 24. april 1915 ble flere hundre armenske intellektuelle arrestert og offentlig henrettet.

Det var bare begynnelsen.

Armenske soldater ble fratatt våpnene og sendt til arbeidsbataljoner der de jobbet seg i hjel eller ble drept. Tusener av armenske menn, kvinner og barn ble sendt på dødsmarsjer til konsentrasjonsleirer. Andre ble henrettet i massegraver.

Armenia står igjen alene. Som ved et historisk ekko.

Mellom 1914 og 1922 mistet 1,5 millioner livet og mange ble drevet på flukt. Armenere markerer 24. april hvert år til minne om de som mistet livet. Erna Solberg avslo å delta på 100-årsmarkeringen grunnet Norges relasjoner til Tyrkia.

Kampen om Nagorno-Karabakh

Konflikten handler om Nagorno-Karabakh som historisk har vært bosatt av en majoritet etnisk armenere, men ble gitt til Aserbajdsjan av Stalin for å blidgjøre Tyrkia.

Ved Sovjetunionens oppløsning, stemte Karabakh for å bli en del av Armenia. Dette førte til sammenstøt mellom etnisk armenere og azerere før det brøt ut full krig, der Armenia til slutt fikk kontroll over Nagorno-Karabakh og en buffersone.

Nagorno-Karabakh erklærte seg senere som en selvstyrt republikk. Ingen FN land, inkludert Armenia, anerkjenner offisielt Karabakhs selvstendighet. Armenere derimot mener at Karabakh får sin legitimitet som en selvstyrt republikk gjennom deres rett til selvbestemmelse.

Skjør våpenhvile

Lørdag 10. oktober inngikk de stridende partene en midlertidig våpenhvile, fremforhandlet etter et sterkt påtrykk fra Russland. Den har vist seg å være skjør. Ja, mer som en fjern drøm.

Bombingen av sivile fortsatte gjennom helgen. Aserbajdsjans ledere er fortsatt under sterkt press for å erobre mer landområder. Tyrkia har sagt at våpenhvilen er Armenias siste mulighet til å trekke styrkene sine fra området.

For Armenia er dette et valg mellom å forsvare sine historiske landområder, eller igjen bli drevet på flukt eller drept. Aserbajdsjan vil ikke ha Karabakh med armenere.

Et forstyrrende element

Minnet om folkemordet lever sterkt i Armenia.

Med den nye eskaleringen samt Tyrkia og Erdogans involvering frykter armenerne at landet, med sin gjenværende befolkning, vil forsvinne fra kartet.

Aserbajdsjans tidligere president Aliyev, beskrev Tyrkia og Aserbajdsjan som «en nasjon med to stater». Armenia ligger som et forstyrrende element mellom dem.

De hevder begge at Armenia er den største trusselen mot fred i regionen. Dette på tross av at Aserbajdsjan bruker seks ganger så mye penger på militæret som Armenia, har tre ganger så mange innbyggere og blir støttet militært og moralsk av Tyrkia.

Tre generasjoner som skulle beskytte landet sitt og sine kjære.

Dette er et forsøk fra to nasjonalistiske autoritære regjeringer å demonisere en regional minoritet. Det har lite grunnlag i en virkelighet der Armenia har veldig lite interesse i å utfordre dagens ordning.

Armenia står alene

Mine venner er redde. Redde for sine mektige naboer.

De har sett folket sitt bli drept og drevet vekk fra sine historiske landområder tidligere. Nå slåss de for det lille de har igjen. Armenia står igjen alene. Som ved et historisk ekko. Ingen vestlige land ønsker å bli involvert på grunn av relasjonene til Tyrkia.

Konflikten kveler Armenia. Men hva kan de gjøre når land og liv står på spill?

Da sender de alle til skyttergravene og ber til Gud om at 1915 ikke må gjenta seg.