Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
9. april er nasjonaldag i Irak. 9. april er dagen da Rannveig og Rønnaug har navnedag. Men i Norge vil niende april i uoverskuelig framtid fortsatt bare være én ting, nemlig et synonym for følelsen vi fikk da vi våknet opp og plutselig oppdaget av det var krig i landet.
I 71 år på rad nå har vi markert denne skjebnedagen. «Aldri mer 9. april!» sier vi hvert år, men like fullt kommer dagen igjen – år etter år.
Spørsmålet som gjenstår, er selvfølgelig hva vi egentlig har igjen for å markere minnedagen for krigsutbruddet i 1940, snart åtti år etter at det skjedde.
Slik jeg husker 9. april fra skoletiden, var dagen alltid fylt av fortellinger om et folk langt mot nord, som fram til det siste hadde håpet på det beste: At konflikten på kontinentet heller ikke denne gangen skulle angå dem.
Men så kom Den onde makten – plutselig en dag var den der og marsjerte i gatene, mens gode nordmenn sto bak stuegardinene og beit tennene sammen i stille avsky, mens de begynte å legge tause planer om hvordan de skulle vinne sin frihet tilbake.
I denne fortellingen er fienden mørk i blikket, mens det unge landet ligger der – rent og ubesudlet – bebodd av et utholdende og fredsælt folk, som overraskes midt i morgenstellet. Jeg er ikke sikker på hvor nyttig den historien er for oss lenger. Sann er den i hvert fall ikke.
Det er nå 77 år siden 9. april 1940. Hvis vi bruker den samme avstanden i tid – altså 77 år – ville det tilsvart at folk i 1940 skulle gått rundt og markert ting som skjedde i 1863.
I 1863 raste borgerkrigen i USA, og slaveriet var fortsatt ikke var avskaffet – verken der, eller i Brasil, som på det tidspunktet var et keiserdømme. På vår kant satt godseiersønnen Georg Sibbern som norsk statsminister i Stockholm og Henrik Ibsen hadde så vidt rukket å skrive sitt første skuespill.
Ingenting av det som skjedde i 1863 kan ha fortonet seg som særlig nær historie for de 2,95 millioner nordmenn som plutselig fikk tyskerne på døra i 1940.
Av den grunn, hvis det altså er slik at vi fortsatt skal markere 9. april etter så mange år, må vi ha noe ordentlig igjen for å gjøre det. Det må være et poeng, utover det at vi én dag i året får lov til å føle oss som et urettferdig behandlet folk – på den gode, litt oppkvikkende måten som gammel urett ofte bidrar til.
Nei, vi må sitte igjen med noe mer. Kanskje burde 9. april innføres som slags Tvilens dag her i Norge. For det var vel strengt tatt det som preget det store flertallet av nordmenn i 1940: Tvil og beslutningsvegring. En manglende evne til å identifisere de sterkeste samfunnskreftene som var i sving rundt oss. Et ønske om at verden skulle trekke seg unna, og holde på med sitt.
All menneskelig erfaring tilsier at 9. april kommer til å komme igjen. Men neste gang kommer vi ikke til å oppføre oss som de edle menneskene i den fortellingen fra 9. april 1940. Isteden kommer vi til å oppføre oss som folk flest gjør når de plutselig befinner seg i pressete situasjoner: Vi kommer til å være forvirrede, egoistiske, villige til å inngå fordelaktige kompromisser, selv om vi vet at de er feil.
Den dagen kommer det til å avsløres hva slags samfunn det faktisk er vi har bygget oss.
Da kan det være greit å vite at de riktige svarene og den rette holdningen ikke nødvendigvis gir seg av seg selv, bare fordi man har rød farge på passet eller bor på et firesifret postnummer.
Et demokratisk sinnelag, respekten for at alle menneskers egenverd, dette er stier som må tråkkes opp – igjen og igjen. Særlig i fredstid.
Det er ingen vits i å dyrke verken tafatthet eller tvil. Men det kan likevel være greit å stoppe opp og reflektere hva det motsatte av skråsikkerhet er for noe.
Litt for ofte fortoner 9. april seg som en sovepute av en fortelling, en skillingsvise om det edle folket som ble utsatt for et overgrep og klarte å reise seg igjen. Den fortellingen kan vi bruke til lite annet enn å holde passe korte taler utendørs i april.
Noe forteller meg at vi står overfor større oppgaver enn det framover.
HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
Følg NRK Debatt på og
