NRK Meny
Normal

Da jeg var båtflyktning

Jeg vet hvor annerledes livet kan bli for de båtflyktningene som lykkes.

Vietnamesiske båtflyktninger, november 1977

'Mange som flyktet samtidig med min mor var klar over de nådeløse konsekvensene av å ikke lykkes. Hva foregikk i min mors tanker da hun tok med seg sine to barn på en flukt hvor sannsynligheten for å lykkes var svært begrenset?', spør kronikkforfatteren. Bildet viser vietnamesiske båtflyktninger som stoppes av en båt fra den thailandske marinen i november 1977.

Foto: EDDIE ADAMS / Ap

Kronikkvignett Ytring

Kan jeg, som selv er båtflyktning, identifisere meg med de tusener som nå er på flukt over Middelhavet?

Flere ganger de siste ukene har dette spørsmålet dukket opp. Både i tanker og i dialog med andre mennesker. Det umiddelbare svaret er ja, selvfølgelig kan jeg det. Graver jeg dypere, dukker det opp flere spørsmål: Har disse menneskene som setter sine liv på spill egentlig noe valg? Og: Hvordan ville mitt liv vært om familien ikke flyktet på slutten av 70-tallet?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Familien splittet under flukten

Min familie forsøkte først å flykte fra Vietnam i mars 1978. Underveis ble vi adskilt fra hverandre. Min mor, min nyfødte bror og jeg ble sittende igjen i en liten strandhytte, mens far (som var motormekaniker) var ombord i fluktbåten, intetanende om at resten av familien ikke kom med. Far var likevel heldig. Han og de andre på båten ble plukket opp av et norsk skip, og han fikk komme til Norge.

Mange som flyktet samtidig med min mor var klar over de nådeløse konsekvensene av å ikke lykkes.

Tim Nguyen

I januar 1979 prøvde min mor igjen. 14 dagers dramatisk ferd på havet tok oss til Thailand. Etter noen måneder i flyktningeleir ble vår familie gjenforent i Bergen i september 1979.

Jeg var kun tre-fire år gammel den gang. Dessverre, eller heldigvis, husker jeg ikke mye fra den perioden.

De første flyktningene dro allerede i 1975. Det betydde at mange som flyktet samtidig med min mor var klar over de nådeløse konsekvensene av å ikke lykkes. Hva foregikk i min mors tanker da hun tok med seg sine to barn på en flukt hvor sannsynligheten for å lykkes var svært begrenset?

LES OGSÅ: Hvordan løse flyktningkrisen?

Kan miste alt

Spørsmålet kan også stilles på en annen måte: Hadde hun og andre virkelig et valg? Risikoen var åpenbar, men enda mer tydelig for dem var at livet de hadde etter at Saigon falt den 30.april 1975 var blitt uutholdelig. De levde i et samfunn hvor man ble fratatt alt man eide, alle sine rettigheter og sin frihet. Fremtiden var alt annet enn å bli værende der.

Slik vil jeg tro at situasjonen også er for de tusener som er på flukt over Middelhavet. De har blitt presset ut av sine hjem og sitt land. Starten på et nytt liv må gå omveien om flukt, usikkerhet og håp. De kan miste alt, inkludert sitt eget liv. De er klar over det, men lever i håpet om at den reisen de legger ut på skal skaffe dem et bedre liv og en bedre fremtid for sine familier.

De levde i et samfunn hvor man ble fratatt alt man eide, alle sine rettigheter og sin frihet. Fremtiden var alt annet enn å bli værende der.

Tim Nguyen

Etter 36 år i Norge er det ingen tvil. Kanskje er det overfladisk og tabloid å si at livet mitt ville vært noe annet om jeg i dag fremdeles var i Vietnam. Likevel er det ikke helt irrelevant.

Livet var en selvfølgelighet

Lenge var det norske livet en selvfølgelighet for meg, tross gjentatte påminnelser fra mine foreldre om det motsatte. Det norske samfunnet og det sosiale sikkerhetsnettet ga meg alt jeg trengte, og et annet liv var fjernt for meg. Slik var det helt til jeg begynte å ferdes i flere vietnamesiske kretser i 15-16 års-alderen. Gradvis fikk jeg en forståelse for at livet kunne vært et annet. Den store bevisstgjøringen kom likevel for min del ikke før sommeren 1996, da jeg for første gang etter flukten besøkte Vietnam.

Sammen med en studievenninne fra Norge som ville være med på turen, ble jeg møtt av to onkler på flyplassen i Saigon (offisielt: Ho Chi Minh City). Vi ble en natt på hotell i byen, og alt var som jeg hadde forberedt meg på - annerledes, men ikke noe mer. Vi hadde bestemt oss for å kjøre bil til de forskjellige destinasjonene hvor mine slektninger bodde. Nha Trang og Da Nang. Henholdsvis 45 og 85 mil fra Saigon.

Allerede på første etappe av bilturen begynte vi å se noe helt annet enn mitt referanseland Norge. Jo lengre bort fra Saigon vi kom, jo mer kom fattigdommen til syne. Jeg håpte at mine slektninger ikke hadde det helt slik.

LES OGSÅ: Kampen om å være minst gjestfri

Hva hvis vi ikke hadde flyktet?

Da vi ankom hjembyen til min far, en liten landsby utenfor Da Nang, møttes vi av slektninger som levde et liv preget av fattigdom. De hadde lite formening om hvordan mitt liv var. Ved hjelp av midler mine foreldre hadde sendt hjem, hadde de tak over hodet og nødvendigheter som vann og strøm, men ikke særlig mye mer. De hadde hørt om TV-er, men i bygda fantes det knapt noen. Få av dem hadde hatt råd eller mulighet til skolegang. Familiene levde av jordbruk og var prisgitt værgudene. Det fantes ingen etater i kommune, fylke eller stat som brydde seg.

Det eneste positive var at de levde et liv med færre bekymringer enn oss i Norge – i den forstand at de hadde bortimot ingenting å miste.

Mine foreldre husker grusomme dager på sjøen, og vet at mange mistet livet underveis.

Tim Nguyen

Opplevelsene disse dagene gjorde meg fortvilet. Jeg hadde fått svar på et spørsmål som jeg ikke hadde stilt meg selv grundig nok: Hva hvis vi ikke hadde flyktet den gangen? Livet som mine slektninger hadde i Vietnam, kunne like gjerne vært mitt.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

De har kun et håp

Aldri før har jeg satt så stor pris på det livet jeg hadde fått i Norge. Takknemligheten overfor mine foreldre og alt det Norge har gitt oss fikk nye dimensjoner.

Dette har jeg gitt meg det ekstra løftet hver gang jeg har møtt på utfordringer som voksen.

Det er ikke vanskelig å identifisere seg med flyktningene fra Syria. Mine foreldre husker grusomme dager på sjøen, og vet at mange mistet livet underveis. Spør jeg dem om det var verdt å ofre alt, så er de bestemte på at det var det eneste riktige å gjøre. De som flykter fra Syria i dag har ikke de minnene og erfaringene – enda. De har kun et håp om en bedre fremtid. Derfor setter de seg i en båt overfylt av mennesker.

Jeg har ikke tatt stilling til spørsmålet om hvor mange Norge bør ta i mot, men det er ingen tvil om at vi har et felles ansvar.