Kronikk

Da jeg ble trygda

La oss være ærlige: Er du ikke A4, har du ingen sjanse i arbeidslivet.

Elen Øyen

Jeg har slitt meg ut på å komme inn i et arbeidsliv som aldri ville ha meg, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Så er det offisielt. Jeg har fått innvilga full uføretrygd.

Jeg har slitt meg ut på å prøve å komme inn i et arbeidsliv som aldri ville ha meg i utgangspunktet.

Dette er ikke en kritikk mot Nav, som stort sett har gitt meg god oppfølging ut ifra lovene de forvalter.

Dette er en kritikk retta mot dere som lager lovene. Det er en kritikk mot den blåblå-regjeringen, med sin beinharde og urimelige arbeidslinje.

Jeg har tatt meg sammen i over 15 år.

La oss være ærlige: Folk som ikke er A4, har ikke en sjanse i arbeidslivet. Folk som gjerne vil jobbe, men som ikke kan jobbe fullt. Folk som ser annerledes ut, men som har mye å bidra med.

Det er en kritikk mot dere som ser økonomi i alt. Som ikke ser ressursene dere går glipp av når dere ekskluderer oss som vil jobbe, men som ikke kan jobbe i full stilling.

Jeg har fått innvilga ung ufør. Det vil si at jeg i teorien var syk før fylte 26 år. Det var i 2005. Så i teorien har jeg vært for syk for arbeidslivet i minst 15 år.

Men jeg har jo jobba!

Jeg har søkt på et utall antall jobber. Hoppa fra praksisplass til praksisplass, fra tiltak til tiltak, og så tilbake praksis igjen. Over til vikariat, til lønnstilskudd, og så til slutt til ingenting.

Jeg har en bachelorgrad, en kursbasert utdannelse, flere fag oppå der og bred arbeidserfaring.

Nå er jeg er sint på holdningen om at bare du «tar deg sammen» og «jobber hardt nok», får du jobb.

Jeg har tatt meg sammen i over 15 år.

Men det hjelper ingenting når kravene i arbeidslivet er umulige å oppnå for folk som ikke har 100 prosent arbeidskapasitet.

Min kompetanse heter ikke mastergrad. Den heter livserfaring.

Livet har tatt noen svinger gjennom oppvekst, ungdomstid og voksenliv. Selvtillit, mot og styrke har fått noen kraftige skrammer.

Men funksjonsnedsettelsen min har jeg alltid levd godt med og takla bra. Fra den dagen jeg ble født med ryggmargsbrokk bestemte moren min at jeg skulle få like muligheter som alle andre.

Jeg sitter altså i rullestol, men er veldig selvstendig i hodet og i resten av kroppen. Så funksjonsnedsettelsen stopper meg i utgangspunktet ikke i arbeidslivet.

Men jeg kommer. Ikke. Inn!

Etter alt slitet for å få jobb, har jeg ikke lyst å bli stempla som annenrangs borger!

På barneskolen opplevde jeg det å være utenfor og «den andre». Jeg var hun som måtte ha spesialbehandling for å få være med. Omgivelsene påpekte konstant at jeg var annerledes.

Selv om jeg ikke følte meg annerledes på innsiden.

Som voksen har livet også vist seg fra sin røffere side. Midt oppi alt har jeg vært student og aktiv jobbsøker.

Jeg har prøvd å bevise for arbeidslivet at jeg er bra nok.

Svaret er det samme overalt:

«Du er så dyktig, men vi har ikke midler til å ha deg her.»

Noen av jobbene jeg har fått prøve meg i har fungert veldig, veldig bra.

Som saksbehandler i Nav Hjelpemiddelsentral fungerte alt fra dag én. Der fikk jeg bruk for livserfaringen som rullestolbruker, skrivekompetansen og datakunnskapene.

I mange år har jeg vært danser i Danselaboratoriet, en gruppe for dansere med ulike kropper.

Dette har åpna mange dører for meg. Jeg har fått reise i inn- og utland og danse, undervise og holde foredrag. Det skal jeg fortsette med. Der føler jeg meg ønska, og har en plass.

Ressursene brukes på de som er i arbeidslivet. Ikke på oss som sitter utenfor og vil inn.

Min kompetanse heter ikke mastergrad. Den heter livserfaring, kunstnerisk og kontorfaglig praksis. Og det er ikke verdt noe – uten mastergrad.

Jeg ville bevise at jeg har mye å bidra med. At jeg kan og vil jobbe. At jeg er bra nok.

Men kampen for å bevise at jeg er bra nok, har paradoksalt nok ført til at jeg har blitt syk. Eller: for syk for arbeidslivets umulige krav.

Med avslag og nederlag har mot, selvtillit og krefter gradvis forsvunnet.

Men jeg kan ikke få skrytt nok av arbeidsplassene der jeg har vært hvor arbeidsgiver og kollegaer har sett ressursene mine.

Så konklusjonen er: Jeg gjør en bra jobb som mange har behov for. Det «o, store systemet» vil ha meg i jobb. Bare det slipper å betale lønna for jobben jeg gjør.

Ressursene brukes på dem som allerede er godt etablert i arbeidslivet. Ikke på oss som sitter utenfor og vil inn.

På den ene enden sitter NAV og gjør jobben sin. De har gitt meg kompetanse for å øke sjansene mine for jobb.

Men hva hjelper det når arbeidsgivere sitter i den andre enden og sier: «Du er dyktig, men vi har ikke midler».

Dermed blir jeg en kasteball mellom de som gjør oss klar for å jobbe, og de som faktisk skal gi oss jobb.

Jeg har slitt meg ut på å komme inn i et arbeidsliv som aldri ville ha meg.

Og tilbake sitter jeg og mange med meg. På uføretrygd. Uten at arbeidsgivere og lovgivere får noe som helst ansvar. All skyld og ansvar ligger på oss som ikke har klart å få jobb.

Jeg har slitt meg ut på å komme inn i et arbeidsliv som aldri ville ha meg. Nå er sirkelen sluttet. Jeg er ufør.

I dag har jeg blanda følelser. Jeg er letta fordi vi endelig har landa på noe. Jeg slipper flere avslag og nederlag.

Etter alt slitet for å få jobb, vil jeg ikke bli stempla som annenrangs borger! Det går inn på meg når jeg leser hetsen i kommentarfeltene: «Jeg har jobba hver dag i hele mitt liv, og så får de sitte på ræva og ta imot penger fra staten?».

Det gjør meg både sint – og litt redd.

Det er en fallitterklæring for samfunnet at jeg og mange med meg ender opp med uføretrygd. Bare fordi arbeidslivet ikke vil ta imot oss. Ja, det handler om vilje. Og holdningsendringer.

Men systemet vant.