Cubas frelse kommer ikke fra Det hvite hus

På en vegg utenfor flyplassen i Havanna er det malt opp et skilt med enorme, blodrøde bokstaver: Sosialisme eller døden.

Da USAs president Barack Obama i går ble fraktet inn mot sentrum av byen, kunne han kikke ut av sitt pansrede bilvindu og se flere slike budskap. Et banner forteller at USAs embargo mot Cuba er «det største folkemordet i historien». Et annet lover at «framtiden tilhører fullt og helt sosialismen».

Obamas besøk setter slike budskap i et merkelig lys. Cuba og USA er ikke lenger offisielle fiender. Det amerikanske flagget vaier på den nyåpnede ambassaden i Havanna, og det cubanske i Washington. Dessuten er det få som tror at framtidens Cuba blir fullt og helt sosialistisk.

Privat business er ikke lenger uglesett slik det var i flere tiår etter revolusjonen. Kommunistpartiet har gjort det lettere for cubanere å tjene penger, og øya er i ferd med å få sine første nyrike.

Mange virker å være sikre på at de romantiske gatene i gamle Havanna snart blir invadert av McDonalds, Starbucks og andre storselskaper. Millioner av amerikanske turister gjør seg klar for å besøke til øya. Også tusener av norske turister flokker hit «før det er for sent», som man gjerne sier. Før Cuba forandrer seg.

Hva slags forandringer er det egentlig snakk om?

Å slippe til næringslivet

Mange turister drømmer om en romantisk øy som er frosset fast i fortiden. En øy hvor folk danser salsa i gatene og kjører amerikanske biler fra årene før revolusjonen i 1959. Denne virkeligheten finnes på Cuba.

Men på kvelden, når turistene ikke ser på, danser de profesjonelle salsadanserne heller til moderne reaggeton fra Miami. Og under panseret på de amerikanske bilene skjuler det seg moderne motorer fra Nissan og Hundai.

Sannheten er at Cuba har forandret seg i lang tid.

• Les: Den nye Cuba-krisa

Forsiktige reformer

En av de største reelle endringene i nyere tid er at myndighetene har åpnet opp for at folk kan jobbe i 201 typer private foretak. Mange av disse er yrker som staten tidligere hadde monopol på. Men fortsatt dreier det seg om business i liten skala: Enkeltstående lighter-reparatører, syersker og frukthandlere. Strenge skatteregler forhindrer businessfolk å ansatte flere enn fem personer.

Myndighetene er skeptiske til å la små og mellomstore selskaper vokse.

Advokater, ingeniører og journalister har andre muligheter enn å bruke utdannelsen sin til å jobbe for staten, der de tjener dårlig. Min venn Jose er nyutdannet jurist, men jobber heller som slakter på et marked der han tjener opptil 300 dollar i måneden, ti ganger bedre enn i rettssalen.

• Les: Baseballdiplomati - USA og Cuba kaster ball om fremtiden

Strenge restriksjoner

På Cuba finnes det fortsatt ikke grossistmarkeder som næringslivet kan dra nytte av. Hvis man vil selge brus på en privat restaurant må man stille seg i kø utenfor en statlig butikk og kjøpe boksene til samme pris som alle andre.

Alternativet er å handle på det enorme svartemarkedet, som fortsatt har en sentral rolle i økonomien.

Det private næringslivet kan heller ikke importere eller eksportere, eller gjøre business med utenlandske selskaper.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook og Twitter

Mellom makt og marked

Myndighetene har på den ene siden innsett at landet trenger å utvikle en legal markedsøkonomi. Samtidig er de forsiktige og redde for å miste gevinstene av den cubanske revolusjonen, som velferdsgoder og relativt lav ulikhet. President Raul Castro sier de vil gå fram «uten hastverk, men uten pause».

For mange cubanere er ikke dette nok. Da jeg spurte en arbeider på et klesmarked om han trodde at landet nå gikk inn i forandringens tid, ble han stille og pekte opp i taket. Der var det tre store hull og en rusten vifte som hang og slang.

– Det har vært snakk om forandringer i lang tid. Men det er forandringer for de rike, for myndighetene og deres barn. Ikke for oss, sa han.

• Les: «Drakk Havanna tom» forrige gang USAs president besøkte Cuba

En alternativ målestokk

Fra innsiden framstår endringene på Cuba tregere enn man kan få inntrykk av fra utsiden. Folk flest måler ikke forandring i antall nye turisthoteller – eller for den saks skyld: antall demokratiske valg.

Det handler fortsatt om ting som hektoprisen på tomater, hvor langt en statlig lønning strekker til, eller hvor fullt det er på 16-bussen.

Etter en slik målestokk har det skjedd lite. Hektoprisen på tomater har gått opp, vanlige månedslønninger kommer fortsatt til kort – og 16-bussen er fortsatt like stappfull.

Økonomisk rakett

Blant utenlandske investorer det klondykestemning. Selskaper som Apple og Google ser mot Cuba for å tjene store penger. Noen sammenlikner Havanna med et uoppdaget Las Vegas.

Man kan få følelsen av at en rakett er i ferd med å ta av på øya. Kanskje er Obamas besøk det skal til for å tenne lunten, og markere starten på store investeringer. Det vil komme en del til gode – og særlig de som allerede har kapital og kontakter, eiendom og ressurser.

Samtidig vil mange vanlige cubanere trolig merke lite. De vil ikke få være med på oppturen, men heller blir stående igjen på bakken og se raketten ta av.

Det er noe av bakgrunnen for titusener av cubanske unge fortsatt reiser fra øya. De vil søke lykken hos naboen i nord, og frykter blant annet at ordningen som gjør at cubanere får automatisk visum når de ankommer USA, snart vil opphøre. Derfor legger de ut på farlige reiser til sjøs eller til lands gjennom Latin-Amerika.

• Les: Obama er Cubas nye «posterboy»

Et skille i historien

Når president Barack Obama på tirsdag blir fraktet tilbake til flyplassen, forbi slagordene langs motorveien, vil lite konkret ha endret seg på Cuba.

Besøket er ingen vidunderkur. Inntil videre fortsetter USAs offisielle handelsembargo, og Cubas store interne utfordringer er uløst.

Likevel er presidentbesøket en kraftfull hendelse. Det blir et punkt i historien som folk vil bruke for å vurdere hvor mye, eller hvor lite, som egentlig har endret seg i deres liv.

Kronikkforfatteren bor og jobber for tiden i Havana der han driver feltarbeid.