Grønne prosjekter står i kø. Men tilgangen på fornybar kraft er forutsetningen for å nå våre klimamål og skape ny grønn vekst i hele landet. Uten en aktiv stat med vilje til å ta tydelige grep vil vi miste de store mulighetene.
Norge trenger ny giv i energipolitikken.
For hundre år siden temmet vi fossene og elvene og la grunnlaget for en storstilt industrireisning med den norske vannkrafta. Femti år senere skapte vi et industrieventyr basert på rike petroleumsforekomster på norsk sokkel.
Kloke politikere evnet den gang å bygge opp en industri i verdensklasse, og sikret at både inntektene og kompetansen kom framtidas generasjoner til gode. Som Trygve Bratteli sa: de forstod tida de levde i, og ga svar folket trodde på.
Det samme må vi gjøre for vår tid.
Arbeiderpartiet har gjennom de siste årene jobbet grundig med å forene klimaungdommens krav om bærekraft med industriarbeiderens krav om trygge jobber for framtida. Resultatet er en samlet linje om at klima og natur skal være rammen rundt all politikk, at omstillingen må være rettferdig, og at vi skal bygge framtidas trygge jobber i en verden som tar høyde for dette.
På ni år skal vi mer enn halvere Norges samlede utslipp.
Vi sier ikke at det blir lett. Men så store kutt på så kort tid er mulig dersom staten og kommunene spiller på lag med næringsliv og fagbevegelse og samler seg om positive virkemidler som utvikler, ikke avvikler, norsk industri.
Framtidas kraftbehov, hvor krafta skal komme fra og hvordan vi skal få den fram dit den trengs mest må avklares – og det haster, om vi skal evne å ta lederposisjon i de fremvoksende grønne næringene.
De menneskeskapte klimaendringene truer livsgrunnlaget på jorda.
Vår tids store oppgave er å sørge for en grønn vekst som både kutter utslipp og skaper jobber. Vi vet det er mulig. Etterspørsel etter varer og tjenester som er fornybare, sirkulære og bærekraftige skyter fart, ikke minst i Europa, som er vårt viktigste eksportmarked.
Konsekvensene for Norge er store. Norske utslipp må ned, og omstillingen av norsk økonomi må skje raskt slik at vi både trygger eksisterende arbeidsplasser og skaper grunnlag for nye, store eksportnæringer i Norge.
Men denne gryende fornybarrevolusjonen krever et politisk krafttak. Vi skal ikke bare omstille landet vårt – vi skal også sørge for at alle som berøres er med på denne reisen inn framtida.
Den som ikke tar inn over seg endringene Norge og verden står foran, vil sakke akterut.
Det internasjonale energibyrået (IEA) la nettopp fram en tankevekkende rapport med et veikart mot nullutslipp innen 2050.
Hovedpunktene i rapporten er tydelige; vi må bli bedre til å utnytte eksisterende fornybarkilder, vi må få fart på utvikling av nye fornybarteknologier, og vi må kutte ned bruken av fossil energi.
Dette er ikke noe nytt.
Likevel er IEAs rapport en kraftig vekker, fordi den viser hvordan de trendene vi nå ser – innen teknologi, innovasjon, finans og politikk – kommer sammen og forsterker hverandre.
En ny giv i energipolitikken krever en samla plan for fornybar energi og en petroleumspolitikk for 2020-tallet som tar høyde for klimarisiko, som skaper aktivitet og som er en motor for grønn vekst i hele landet.
Dersom vi gjør det Norge kan best, å løfte i flokk, kan vi sikre norske arbeidsplasser og utvikle de klimaløsningene verden trenger. Men da trengs en mer aktiv næringspolitikk og en stat som stiller krav og stiller opp.
Offentlige anbud må brukes til å skape etterspørsel etter klima- og naturvennlige produkter og tjenester. Det statlige eierskapet må utøves aktiv slik at vi tar posisjoner i nye, grønne næringer som havvind og hydrogen. Staten må sørge for risikokapital og forutsigbare rammebetingelser for store, umodne teknologiprosjekter som karbonfangst- og lagring.
Solberg-regjeringen har hatt åtte år på å ruste landet for omstilling.
Likevel står vi i dag uten en helhetlig energipolitikk som henger sammen med klimapolitikken og næringspolitikken. Dette stiller klare forventninger til den kommende energimeldingen fra Olje- og energiminister Tina Bru.
Fra en gang å ha ligget i tet, er risikoen nå snarere at Norge havner bakpå.
I vårt nye program sier vi at vi vil nyindustrialisere Norge for en fornybar framtid. Det handler om å løfte de nye næringene der etterspørselen øker ved å bygge på kompetansen i olje- og gassnæringen og bruke musklene den gir oss på riktig måte.
IEAs rapport slår fast at klodens tåleevne utgjør rammen for videre økonomisk utvikling.
Vi beveger oss raskt mot en framtid der det vi har levd høyt på til nå ikke vil skape det samme grunnlaget for vekst i framtida. Derfor haster det med å sette en startdato for de nye næringene som skal stå på skuldrene av det som eksisterer i dag.
Kunnskapen vi har bygget opp gjennom vannkraften og oljenæringen er vårt beste kort nå når vi skal inn i neste kapittel i Norges stolte energi- og industrihistorie.
Det krever en ny giv i norsk energipolitikk.
