NRK Meny

Chávez utenfor Venezuelas grenser

Det er grunn til å tro at latinamerikanere flest tar avstand fra Chávez. Om det går en elv av tårer gjennom Latin-Amerika, må den være fylt opp med gledestårer, skriver Leiv Marsteintredet til Eirik Vold.

Chávez

Chávez var trolig en av Latin-Amerikas minst populære presidenter, skriver Leiv Marsteintredet i dette svaret til Eirik Vold.

Foto: Fernando LLano / Ap
Leiv Marsteintredet
Førsteamanuensis i latinamerikanske områdestudier, Universitetet i Oslo

Artikkelen er flere år gammel.

Kronikkvignett Ytring

7.mars publiserte NRK Ytring en nekrolog av Eirik Vold om Chávez' liv og politikk. Vold fokuserer blant annet på Chávez i et internasjonalt perspektiv og hans rolle som latinamerikansk legende. På tross av at mange etterhvert skriver noenlunde nyansert om Chávez i Norge i dag, faller mange analyser sammen med en gang man bringer den internasjonale arenaen på banen.

Her dominerer fremdeles romantiseringen av helter (og skurker), føleriet og konspirasjonsteoriene. Det hersker et syn om at USA (og tidligere spanske og portugisiske kolonister) er hovedårsaken til Latin-Amerikas store og rotfestede sosiale urettferdighet den dag i dag. Slike analyser er alltid unyanserte, og felles for dem er at de ikke står seg i møtet med empirien.

SE DIREKTE: Gravferden til Hugo Chávez

Omstridt person

Beklageligvis kan jeg ikke kommentere alle feil og misforståelser i Volds nekrolog, men jeg føler det er nødvendig å korrigere hans fremstilling av latinamerikanernes syn på Chávez.

Det Vold ikke skriver, er at Chávez trolig var en av Latin-Amerikas minst populære presidenter.

Leiv Marsteintredet, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo

Vold skriver: «Det er ingen overdrivelse å si at elven av tårer strømmer gjennom hele Latin-Amerika.» Nå skal ikke jeg ta dette sitatet bokstavelig, men med mindre Vold faktisk er ironisk, vil jeg hevde at dette faktisk er en overdrivelse. Chávez var og er en meget omstridt politiker og person. Han polariserte sin egen og andre lands befolkninger og følelsene var sterke for og imot. Han var uten tvil en viktig regional politisk leder, på godt og vondt. Det Vold derimot ikke skriver, er at Chávez trolig var en av Latin-Amerikas minst populære presidenter.

LES:

Lav rangering

Latinobarómetro, basert i Chile, gjennomfører årlige spørreundersøkelser i alle latinamerikanske land om politiske, økonomiske og sosiale spørsmål. De har spurt latinamerikanerne hva de mener om ulike politiske system og politiske ledere. Chávez ble av latinamerikanere i 2011 vurdert som den tredje dårligste lederen (etter Raúl Castro og Daniel Ortega, to av Chávezs nærmeste allierte) av andre lands innbyggere i Latin Amerika. Chávez ble vurdert som den nest-dårligste presidenten etter Raúl Castro i 2010 og 2009.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det er interessant å se at i en region der venstresiden (bredt definert) i 2011 kunne sies å sitte ved makten i 11 av 18 land, så blir Obama, spanskekongen Juan Carlos, Dilma Rousseff (Brasil) og Juan Manuel Santos (Colombia) vurdert som de fire beste statslederne. Av disse kan kun Rousseff fra det brasilianske arbeiderpartiet sies å representere (den moderate) venstresiden.

Forbildene Spania og USA

Når vi ser på hva latinamerikanerne mener om andre land i regionen, finner vi at Chávez' Venezuela, på tross av at landet (fritt etter Volds beskrivelse) har stått opp mot flere 100 års lang undertrykkelse, ikke blir sett på som en politisk modell å følge. Kun fire prosent mener at Venezuela bør være modellen for ens eget land. Elleve prosent mener at Brasil er en modell å følge, mens 26 prosent velger USA, imperialisten og kuppmakeren i Volds beskrivelse. Hele 19 prosent mener at Spania (kolonisten i Volds og Arnt Stefansens fortellinger) er en modell å følge.

Kun fire prosent mener at Venezuela bør være modellen for ens eget land.

Leiv Marsteintredet, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo

Latinamerikanere flest har faktisk et godt eller meget godt inntrykk av imperialisten og kuppmakeren USA (72 prosent) og kolonisten Spania (71 prosent), mens kun 47 prosent har et like godt inntrykk av Venezuela. Det virker som latinamerikanerne tilgir noe raskere enn Vold og Stefansen. Alle tall i denne artikkelen finnes i Latinobarómetro sin rapport fra 2011. På samme sider publiserte Latinobarómetro nylig en tosiders rapport om synet på Chávez i Latin-Amerika fra 1998-2011.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Gledestårer

Med andre ord: om man ikke baserer sin analyse på føleri og en fortelling der USA er skurken og latinamerikanske anti-imperialister er heltene, så er bildet noe mer nyansert enn det Vold påpeker. Det er faktisk grunn til å tro at latinamerikanere flest tar avstand fra Chávez og den politikken han har ført. Om Vold har rett i at «...elven av tårer strømmer gjennom hele Latin-Amerika», kan det synes som den er fylt opp mer av gledestårer enn andre tårer.

Om man ikke baserer sin analyse på føleri og en fortelling der USA er skurken og latinamerikanske anti-imperialister er heltene, så er bildet noe mer nyansert enn det Vold påpeker.

Leiv Marsteintredet, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo

Det står om Vold at han har truffet Chávez flere ganger. «For de som har sett Chávez ansikt til ansikt, møtt blikket, følt håndtrykket eller kraften i en klem fra den robuste skikkelsen, er opplevelsen vanskelig å glemme», skriver han.

Selv har jeg aldri møtt Chávez, men jeg har møtt tidligere president i Uruguay, Tabaré Vásquez (2005-2010), som representerte venstrepartiet Frente Amplio. Vårt møte var kort og hyggelig, men ikke minnerikt. Jeg husker hverken hans håndtrykk eller blikk, ei heller hvilke ord vi utvekslet (det var ikke så mange). Faktisk slo Vásquez meg som en svært beskjeden mann som virket brydd over oppmerksomheten han ble vist på møtet han ledet og jeg deltok på.

Det som derimot imponerer meg med Vásquez, i tillegg til hans politikk som president i Uruguay, var at han etter fem år som president trakk seg tilbake, selv om han hadde 80 prosent støtte i egen befolkning. Han fortsatte siden å jobbe som lege, blant andre oppgaver. I en region preget av continuismo, der demokratiske så vel som autoritære ledere blir sittende altfor lenge ved makten, framstår presidenter som Vásquez som legendemateriale. Slik jeg ser det, har Latin-Amerika større behov for politikere som Tabaré Vásquez enn politikere som Hugo Chávez.