Min bunadshistorie begynner i år 2000, med blånekt. Tanken på å posere som konfirmant foran et stabbur på Folkemuseet virket for meg som en nordkoreansk måte å tre inn i dette utrettelige byggeprosjektet av et nasjonalt selvbilde. Iscenesatt, tullete og ubehagelig.
Dette kollektive, liksom ubesudlede og heilage teateret var ikke noe for meg. I Lillehammers borgerlige gågater tok det imidlertid ikke mange år før jeg måtte bite i meg egen motstand.
Det hjalp ikke hvor fint jeg pyntet meg til 17. mai, blant byens flid følte jeg meg som siste sort, sjuskete og billig. Omsider ble jeg eier av en beltestakk fra Øst-Telemark.
Bunaden var fin, den, men jeg følte meg ikke fin i den. Jeg følte meg mest av alt flau. Som om jeg, som avskyr rollespill, plutselig skulle kle meg som ei gardskjerring fra Heddal og leke gamle dager.
For noen år siden gjenoppdaget jeg bunaden. Denne gangen «nedenfra», gjennom detaljene. Fargene. Håndverket. Den ubeskrivelig vakre og samtidig hysteriske sammenstillingen av geometri og palett.
Det slo meg at å gå inn på Husfliden mest av alt er som å entre backstage på et dragshow. Alt som ikke vanligvis er lov i en konform nordisk estetikk, får plutselig gå amok.
Bunaden er klærnes julebord. Resultatet av en klesbyttedag med Ari Behn, Aune Sand og Christine Koht. Herlig!
Jeg begynte å sy bunad, til meg selv. Og så, i fjor, begynte jeg å jobbe som kurator for Nasjonalmuseets turnerende utstilling «Skakke folkedrakter». I denne hybriden av kunstutstilling og kulturhistorisk utforskning har vi satt oss som mål å utvide rommet for samtale og mangfold i utøvelsen av vår kulturarv.
Som en hyllest, og et opprør. Etter ett år med fordypning sammen med fagpersoner, kunstnere og kloke hoder, er jeg mer i tvil enn noen gang om hva bunaden egentlig er.
Bunadsfeltet er både rikt og umulig. Rikdommen i disse levende kulturarvsfenomenene er stor, selv om vi stort sett kan lite om det. Men bunaden er også umulig, i sitt forsøk på å foreta en reise som samlende nasjonalt symbol fra 1800-tallet til i dag.
På en og samme tid skal bunaden fryse tiden, angå samtiden og formidle et lokalt slektskap som rommer hele dagens mangfold av mennesker.
Nå er den tiden av året kommet da vi skjenker dette fenomenet en hel del oppmerksomhet i debatter og kronikker. Men nysgjerrighet er det lite av i de utrettelig forutsigbare frontene mellom bunadspoliti og røkla.
Vi som ellers er så flinke til å gå ting grundig etter i sømmene. Hvordan kan det ha seg at vi i så liten grad kan noe om noe så allment, kostbar og intimt som bunad? Og heller ikke virker så interessert i å fordype oss i det?
Samtalen om bunader er ofte preget av sterke følelser og lite kunnskap. Kanskje er det derfor mange er så redde for å gjøre noe feil. Derfor utøvelsen føles – og er – så streng, stiv og uniformert.
I særdeleshet vil jeg rette en pekefinger mot den kulturelle, akademiske venstresiden. Vi som alltid har en uuttømmelig fascinasjon for lokale skikker i andre land. Vi som alltid jobber for å heve statusen på kvinnedominerte yrker og kvinnedominert kunnskap, men bryr oss katta om bunadshåndverkere fordi vi har rota alt sammen og avfeid det hele som «borgerlig», «nasjonalistisk» eller «reaksjonært».
Det er ikke det at vi alle burde gå med eller like bunad – men det er påfallende at det i så liten grad har slått oss at dette utstrakte kulturelle fenomenet krever vår intellektuelle nysgjerrighet og kritiske kjærlighet.
Bunaden er for omfattende, for motsetningsfylt og for interessant til at kunnskapen bare skal eksistere i små, underkjente håndverksmiljøer.
Kan man både elske og avsky bunaden? For min del føles det sånn. Fra dette motsetningsfylte utgangspunktet kan det kanskje være fint å spørre hva vi egentlig snakker om når vi snakker om bunad.
Det er jo en drakt, men ikke bare det. Det er også et symbol som former vår selvforståelse, vår historie og vår relasjon til andre.
Det er (ofte) et historisk dokument, men også et dynamisk plagg, justert og tilpasset materialer, trender og ressurser.
Det er et håndverk, men også en idé om fellesskap, verdier og politisk aktivisme, og brukes som kraftfullt symbol både i kamp for fødetilbud og motstand mot EU.
Det er et strengt og regelstyrt plagg, men også en eksplosjon av farger som ikke passer sammen, i en juglete sammenstilling uvant for det skandinaviske øyet.
Det er et tradisjonelt bondeplagg, men også et svindyrt statussymbol og eksklusivt fylleantrekk.
Ambivalensen rundt bunaden ligger ikke i det viktige arbeidet for å ivareta en truet kompetanse for tradisjonshåndverk.
Ambivalensen ligger i alt dette andre, som det er umulig å komme unna: Det nasjonale, det ideologiske, det konstruerte, det politiske, det uniformerte og ekskluderende. I alle motsetningene som drar i hver sin retning.
Nettopp dette har det vært fascinerende å se hvordan kunstnerne i «Skakke folkedrakter» har nærmet seg. De har ikke møtt draktskikkene med den statiske patruljeringen av hva som er rett og galt. Som om bunadsbruk var et realfag.
Snarere har draktene være en inngang for å utforskning -bakover og fremover, innover og utover.
Bak vaker spørsmålet om hva vi vil med denne tradisjonen i framtida. For å svare på dét trengs en samtale der vi ikke reduserer bunaden til et plagg – men ser den som et fenomen som i lang tid har formet våre relasjoner til hverandre, til landet og til oss selv.
At vi slutter å be om tillatelse for å gå med solbriller på 17. mai, og fornærme en grunnleggende forståelse av kultur som dynamisk og individet som selvstendig tenkende.
At vi gir bunadspolitiet flere, men bedre spørsmål.
Utstillingen «Skakke folkedrakter» tar for seg tradisjonsdrakter i Norge og Sápmi. I denne kronikken har forfatteren valgt å skrive om bunaden. Er du mer interessert i gákti kan du lese om det her.
