Prestisjeprosjektet Fornebubanen skulle etter planen koste norske skattebetalere 4,5 milliarder kroner. Så økte prislappen til 10 milliarder og videre til 11,6 milliarder. Så til 13,8 milliarder. Deretter 16,2 milliarder.
Nå ser det ut til at Fornebubanen kommer til å koste svimlende 26,4 milliarder kroner, hvis den i det hele tatt blir noe av.
Denne sprekken kommer kort tid etter beskjeden om at det nye regjeringskvartalet ender med en prisøkning på 350 millioner kroner bare i år. Kostnadsrammen bes økt med én milliard kroner, og det kan bli nødvendig å øke rammen med ytterligere en milliard.
Dessverre virker budsjettsprekker å ha blitt en norm heller enn unntak. Burde vi kanskje snart slutte å la oss overraske?
Eksemplene er ikke vanskelige å finne.
Oppussingen av Stortinget skulle – ifølge planen fra 2014 – koste 1,1 milliarder, men endte med å koste mer enn det dobbelte.
Oslos reservevannforsyning sprakk budsjettet med 5,2 milliarder og medførte at miljøbyråden i Oslo måtte gå av.
Budsjettsprekkene og fadesene er ikke forbeholdt store, komplekse prosjekter. Stupetårnet på Hamar står fremdeles som et famøst eksempel på hvor ille det kan gå, der et opprinnelig budsjett på 1,5 millioner vokste seg til 25,8 millioner over en periode på syv år.
Som fagperson lar jeg meg forundre over at vi fremdeles fremstiller budsjettsprekker som overraskelser. Mangelfull planlegging og tilhørende budsjettsprekker er et velkjent fenomen i psykologien; det er så velkjent og systematisk at det har et eget navn: planleggingsfeilen.
Planleggingsfeilen er, kort forklart, vår manglende evne til å planlegge prosjekter og budsjetter innen realistiske rammer.
En av hovedårsakene til fenomenet, er at planleggingen av prosjektet ses isolert fra andre omstendigheter. Budsjetter og tidsplaner skisseres ut fra en ideell gjennomføring, mens man ikke tar høyde for mulige uforutsette hendelser som streik, sykdom, og svingninger i priser.
Hva som gjør vondt verre, er at forskningen indikerer at vi ikke lærer av tidligere feil.
Har et prosjekt gått utover de planlagte rammene, indikerer forskningen at vi ser på dette avviket fra planen som et unntak. For neste prosjekt tar vi dermed ikke høyde for tidligere erfaring («det var jo tross alt et unntak»), og samme feil gjentas.
Forskningen er ikke banebrytende eller ny. Planleggingsfeilen ble introdusert av nobelprisvinner Daniel Kahneman og hans kollega Amos Tversky allerede i 1979.
Siden den gang har fenomenet blitt nyansert og replikert, og vi vet i dag en hel del om hvordan man skal imøtekomme og redusere planleggingsfeilen.
Allikevel virker det som enhver offentlig budsjettsprekk fremstilles som en uforutsett overraskelse; det ses som et unntak fra normalen.
Årsaken til at budsjettsprekkene vedvarer, og at vi ikke lærer av tidligere flauser, er sammensatt og kompleks.
En side av saken er, som jeg hittil har antydet, at man behandler tidligere sprekker som unntak fra regelen, og dermed ikke står i posisjon til å lære.
Et annet viktig perspektiv, fremmet av blant andre Karl Halvor Teigen, professor emeritus ved UiO, er at urealistiske budsjetter for mange er ønskelige: Optimistiske budsjetter gir klarsignal til store prosjekter, og det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse for et budsjett som går utover opprinnelige rammer.
Med realistiske estimater hadde vi kanskje ikke fått hverken stupetårn, oppussing av Stortinget, nytt regjeringskvartal, eller et Munch-museum.
Det er nok derfor for mye å forlange at vi skal avskaffe planleggingsfeilen og tilhørende budsjettsprekker i offentlige byggeprosjekter.
Samtidig bør vi slutte å la oss overraske: Når budsjettsprekker blir norm – og ikke unntak – er det lite å la seg overraske over.
