Vitsen med NRKs, TV 2s og andres partilederdebatter må være å informere velgerne om det politiske spekteret de kan velge fra. Hva er da den journalistiske begrunnelsen for å utestenge partier som tar opp sentrale politiske saker?
Ved å holde vriene politiske utfordrere ute av debatten kommer TV-kanalene i skade for å bli de etablerte partienes beskyttere. Resultatet blir repetitiv debatt og konserverende journalistikk, i stedet for oppdatert velgerinformasjon om politisk utvikling.
USIKKER PÅ HVA DU SKAL STEMME? Prøv NRKs Valgomat
Bevarer status quo
I dag barker alle partilederne sammen i Arendal for å diskutere de store spørsmålene i valgkampen. De vil krangle så busta fyker om skatt, skole og helse. Men vent – sa jeg alle? To sannsynlige stortingspartier glimrer med sitt fravær – Rødt og Miljøpartiet De Grønne.
Den politiske menyen NRK og TV 2 tilbyr velgerne med partilederdebattene (med delvis unntak av NRKs siste partilederdebatt), er begrenset. Seerne får velge mellom de syv etablerte stortingspartiene, som alle flokker seg rundt tradisjonell blå eller rød blokk.
Vokser raskt
Det er rimelig at media siler ut irrelevante og marginale partier. Men det er ikke rimelig at filtreringen går på politisk autopilot og overser viktige trender. Rødt er på Stortinget på de fleste meningsmålinger. Miljøpartiet De Grønne har tildels redefinert norsk miljøpolitisk debatt og landskap. Snittet for juli-målingene er over 2 prosent og vi vokser raskt. Vi ligger an til et mandat fra Oslo, med muligheter også i Hordaland og Akershus. TV 2s valgomat er ingen meningsmåling, men er et signal om velgerinteressen for De Grønne: Per 7. august hadde 340.000 brukere prøvd TV 2-valgomaten, og 14,7 prosent plasseres som De Grønne-velgere.
Når NRK og TV 2 bare lar etablerte stortingspartier delta i debattene, bidrar det selvsagt direkte til å begrense De Grønnes og Rødts sjanse til å komme inn på Stortinget. Mens de minste partiene driver valgkamp på frivillighet, går TV-kanalens hjelp til etablerte partier som fra før har store ressurser og millionstøtte fra LO og rikinger.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Parlamentarisk spill fremfor politikk
De dominerende agendasetterne i norsk politikk TV 2 og NRK har besluttet at 2013-valget er et «statsministervalg». Alt handler om Jens og Erna som møtes i utallige TV- dueller og får gjenta seg selv til det kjedsommelige. Mens de fleste politiske kommentatorer er enige om at Ernas og Jens’ politisk er dønn like, støtter TV-dekningen likevel opp under deres strategi for å framstille seg som avgjørende motpoler.
Hvem som blir statsminister er det minst interessante spørsmålet i valget. I omtrent alle viktige saker, som skole, helse, eldreomsorg, innvandring, kultur, skatt, forsvar, utenrikspolitikk og ikke minst miljø- og klimapolitikk, er det bare nyanseforskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Spørsmålet som burde stå sentralt i valgkampen er hvordan Norge skal løse den største utfordringen vi står overfor – å gjøre Norge til et reelt bærekraftig samfunn.
Ifølge FNs klimapanel – som alle partier sier de respekterer – må de globale CO2-gassutslippene innen to år begynne å avta hvis verden skal rimelig håp om å begrense oppvarmingen til to grader. Norge har tjent seg rikt på å bidra massivt til global oppvarming. Økonomiske, politiske og moralske hensyn tilsier at vi nå må starte reisen ut av denne situasjonen. Men i stedet for å grille det politiske tvillingparet Jens og Erna om hvordan dette skal skje, lar TV-kanalene dem kjekle om detaljer i de delene av samfunnslivet som stort sett fungerer utmerket.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
En fattigere politisk debatt
Rødt og De Grønne gjør den politiske debatten viktigere. Rødt har utfordret de etablerte partiene på hvorfor Norge deltok i krigen på Afghanistan, og pekt på fraværet av en utenrikspolitisk opposisjon. Allerede før De Grønne er representert på Stortinget, har vi presset fram en debatt om når Norge skal begynne å fase ut oljevirksomheten og satse på alternativene. Andre partier følger etter De Grønne.
Det blir mer politisk interesse og mer sprut i valgkampen og i Norge når vi får delta. Er det mangel på plass, tar vi gjerne med egen stol.
