Denne kronikken ble skrevet til et fredsseminar i forbindelse med 200-årsjubileet for Mossekonvensjonen.
Kjære tipp-tipp-tipp-oldebarn.
Kjære ungdom.
Kjære framtid.
Når du leser dette brevet har jeg mest sannsynlig vært død i over 150 år. Jeg vet ikke hvordan verden ser ut for deg. Jeg vet ikke om kloden kommer til å være levelig om 200 år.
Har generasjonene før deg tatt vare på jorden? Har de løst konfliktene? Har de funnet mat til sultende og stoppet klimaforandringen? Har de skapt frihet, demokrati og fred?
Jeg kan bare håpe at min generasjon, og de kommende generasjoner, har hatt håp, vilje og nestekjærlighet nok til å prøve å forandre verden. For jeg vet at uten det vil det ikke være etterkommere etter meg som kan lese dette brevet. Med business as usual, vil det bli mer død, mer katastrofer og mer fordervelse.
Forfedrene våre har etterlatt oss med en døende planet, med troen på at menneskeskapte linjer på et kart skiller menneskeheten fra hverandre. Jeg har tro på at vi kan endre dette.
HØR OGSÅ: NRK Historietimen om Mossekonvensjonen.
Håp, vilje og tro
Vi er nødt til å se forbi nesetippen vår og innse at det er andre enn oss på kloden, at det kommer noen etter oss. Jeg har fortsatt håp om at vi kommer til å gjøre det, slik at det kan finnes et du, og et dere.
Håp, vilje og tro er grunnen til at jeg er fylkesleder i Natur og Ungdom, og at jeg skal delta på fredsleiren arrangert av Barnas fredsverden i Moss neste uke.
Jeg tror at et slikt seminar ikke bare kan forandre hvordan jeg ser på verden, men også gjøre en merkbar forskjell. 200 ungdommer fra hele verden, samlet i lille Moss for å prøve å forstå hverandres kulturer bedre, for å prøve å skape relasjoner på tvers av menneskeskapte landegrenser.
Jeg tror at et slikt seminar, som bruker lek og bevegelse for å prøve å forstå og lære av hverandre, kan forandre samfunnet. Jeg tror at kunnskapen vi vil tilegne oss vil forme morgendagens ledere. En gruppe vil bli dannet, og vi vil kjempe sammen for et felles mål. Vi kan klare det, det er vi som kan løse problemene, det er vi som /må/ løse problemene.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Vi kan påvirke
Ungdommene jeg møter kommer til å ha planer, drømmer og mål. Vi kommer til å snakke, utveksle erfaringer og kanskje danne livslange vennskap som vil sette et eksempel. Det vil vise at nasjonalitet, hudfarge og kulturforskjeller ikke trenger å være grunner til krig, men kan være grunner til kjærlighet.
Kanskje én av jentene jeg møter kommer fra et land som undertrykker kvinner. Kanskje hun vil få slutt på dette, først i hennes hjemland, men så i andre land i verden. Kanskje hun vil starte et opprør som vil gjøre kvinner likestilt med menn i alle land på kloden.
Kanskje én av guttene jeg vil møte vil være med å stoppe klimaforandringene. Kanskje hans ideer vil forandre verdensøkonomien. Kanskje han vil få verden til å innse at penger ikke er viktigst, liv er viktigst.
Kanskje vil vi alle jobbe sammen for fred. Kanskje vil vi lede an en revolusjon som ikke bare vil stanse, men også løse konfliktene.
Kanskje leser du om oss i historiebøkene dine.
Jeg håper du vil forstå at verden er i konstant forandring, men at vi kan være med på å påvirke forandringen.
LES OGSÅ: – Dette er en stor dag for Norge.
En forbedret verden
Uansett hva som vil være utfallet av leiren tror jeg at det vil være noe stort. Uansett hvem jeg møter og hva deres drømmer vil være, tror jeg at det vil bety noe.
Jeg har troa. Det er noen som vil lese brevet mitt, og du vil lese det i en forbedret, fredfull og trygg verden. Jeg lover at jeg skal jobbe for at det skal skje.
Hilsen fra Tipp-tipp-tipp-oldemor.
Fra ungdom.
Fra fortid.
Fra håp.
