Kronikk

Brennhete budrunder

Jeg har kuppet min første bolig! Nå vil regjeringen unngå sånne som meg, til stor jubel fra eiendomsmeglerne.

Mia Aas Fjelldal

Grunnen til at budrundene er så brennhete er fordi vi har et boligmarked som står i flammer, skriver kronikkforfatteren, her utenfor foreldrenes bolig på Sørlandet, der hun bor før hun flytter inn i sitt nye hjem.

Foto: Privat

Tittelen kunne like gjerne vært hentet fra kiosklitteraturutvalget på bensinstasjonen, men temaet er ikke like pirrende for alle.

Fredag 4.juni kunne regjeringen kunngjøre at de hadde fått inn en rekke forslag for å gi en ryddigere bolighandel, for å styrke rettighetene til kjøper og selger, og for å roe ned paniske budrunder.

Jeg sliter med argumentet om at solidariteten må vernes i budrundene.

Jeg er et av de menneskene regjeringen vil ha has på. Om mindre enn en måned flytter jeg og mannen min inn i vår aller første bolig. Og den har vi kuppet.

I tillegg er jeg en hykler, for jeg er helt enig i at denne kulturen er en uting, og at den går på bekostning av solidariteten. Vi kuppet drømmeboligen på bekostning av minst to andre par som denne boligen også kunne vist seg å være drømmen for.

Dette vil regjeringen naturligvis ha slutt på, og vil at alle skal få slippe til.

Men regjeringen retter tiltakene mot symptomene istedenfor mot selve problemet. For grunnen til at budrundene er så brennhete er fordi vi har et boligmarked som står i flammer.

Vi kuppet drømmeboligen på bekostning av minst to andre par.

Så regjeringen foreslår tregere budrunder. Som barnehagetanten som vifter med pekefingeren og sier at det ikke er lov til å holde noen utenfor. Alle som vil gi bud må få lov til å være med. Hemmelige bud og kupping er også bannlyst, selv om kupping foreløpig ikke er forbudt.

Dette gir grobunn for ryddige budrunder, hvor tempoet presses ned og prisene presses opp. Over en kopp kaffe selvfølgelig. Da er det ikke så rart at tiltakene mottas med stående applaus fra meglerbransjen.

Jeg sliter imidlertid med argumentet om at solidariteten må vernes i budrundene, når hver femte bolig i Oslo er en sekundærbolig.

I de mest sentrumsnære bydelene er hver tredje bolig en sekundærbolig. Og prisene på disse har skutt i været. Bolig har etter vært blitt til det mest yndede investeringsprosjektet man kan ha som nordmann.

Det er ikke rart at tiltakene mottas med stående applaus fra meglerbransjen.

I 1992 kostet en leilighet på 50 kvadratmeter i Oslo cirka en halvannen årslønn. I dag koster den samme leiligheten syv ganger mer enn årslønna, og vi sitter igjen med en kultur hvor førstegangskjøpere ekskluderes fra markedet med mindre de har foreldre med midler til å hjelpe.

Hvor er barnehagetanta nå? Studenter melder ifra om et utleiemarked hvor det gjelder å skvise mest mulig ut av unge mennesker som ikke har levd lenge nok til å kunne kreve å bo i en leilighet uten mugg eller fukt.

Den lave beskatningen i Norge gjør at det lønner seg å investere i bolig, og gjerne flere boliger. I Italia er det lav beskatning på førstegangsbolig, så er det høyere skatt neste gang du kjøper bolig, og særlig hvis du beholder begge.

Budrundene er så brennhete fordi vi har et boligmarked som står i flammer.

I dag avslørte boligmarkedet enda en sort side av seg selv, hvor det kommer frem at til tross for fraflytting i distriktskommuner, opplever kommunene faktisk boligmangel.

Dette er fordi fraflyttere ikke selger boligen sin når de reiser. Fraflytterne tjener nemlig ikke så mye på å selge slike boliger, og hvorfor skal man selge en bolig hvis man ikke tjener noe særlig på den? I tillegg taper de heller ingenting på å beholde boligen – tvert imot.

Boligen er dessuten sikkert utmerket som sesongbolig et par ganger i året. Da er regnestykket ganske enkelt.

Jeg er et av de menneskene regjeringen vil ha has på.

Jeg mener bare at hvis man befinner seg på Titanic, så må man kanskje gjøre et forsøk på å tette lekkasjen i skroget først, før man begynner å sette inn tiltak for å roe ned alle som har panikk på dekk.

De brennende budrundene er bare toppen av isfjellet.