De fleste vil nok mene at advokat Øystein Storrvik har en utakknemlig jobb. Forsvareren har bistått Anders Behring Breivik siden 2014, og i retten torsdag ble det hans oppgave å støtte terroristens krav om løslatelse. Et krav de begge skjønner at vil bli avvist.
Men Storrvik argumenterte så godt han kunne, og han kan faktisk ha et poeng. Tema var Breiviks soningsforhold. Og selv om det ikke har direkte betydning for kravet om å slippe ut, henger det til en viss grad sammen likevel.
Advokaten viste til at den terrordømte soner ved avdeling for særlig høy sikkerhet i Telemark fengsel. I praksis innebærer det at Breivik sitter innerst i en gang, der han har tilgang til tre fengselsceller. Avdelingen skilles fra resten av fengselet med en stor, gul gitterport.
Bak gitteret slipper kun Breivik og de ansatte i fengselet. Heller ikke advokatene får komme på innsiden og ha samtaler med klienten.
Ifølge Storrvik har ikke Breivik hatt fysisk kontakt med andre enn fangevokterne de siste ni og et halvt årene. Det kan være i strid med regelverket, ifølge advokaten.
Han mener at det hadde vært lettere å vurdere klientens påstand om forbedring dersom han hadde fått lov å ha kontakt med andre mennesker. Og Storrvik kan ha et poeng. I forskrift om gjennomføring av forvaring heter det følgende: «Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»
Det siste er neppe aktuelt i denne saken, men spørsmålet er hvilke muligheter kriminalomsorgen egentlig har gitt 22. juli-terroristen. Det er et følsomt tema, men hvis man skal tenke prinsipielt gjelder jo forskriften for alle forvaringsdømte.
Da må også Breivik gis en sjanse, mener advokaten. Han peker på at forvaringsdømte gradvis skal gis tillit, og mener at lettelser i soningen bør være aktuelt hvis Breivik viser seg tilliten verdig.
Dilemmaet er selvsagt at han fortsatt vurderes som svært farlig. Og hvilket tilbud kan en høyreekstrem massedrapsmann med alvorlige personlighetsforstyrrelser egentlig forvente å få?
Storrvik har pekt på mer menneskelig kontakt som et første skritt. I retten har både han og psykiater Randi Rosenqvist også tatt til orde for at terroristen bør få mulighet til å se mer av livet utenfor fengselsmurene.
Psykiateren foreslo bilturer rundt i Skien, advokaten tok til orde for skogsturer under strenge sikkerhetstiltak og uten at noen får vite om det.
Dette sitter nok langt inne hos Kriminalomsorgen. Der går sikkerheten foran alt. Det gjelder både for fengselets egne ansatte, den terrordømte selv og samfunnet for øvrig. I retten i går kom det imidlertid frem at det vurderes å overføre Breivik til et annet fengsel med at annet soningsregime.
Hva det egentlig innebærer kom ikke tydelig frem.
I kravet om å holde Breivik innesperret viste statsadvokat Hulda Karlsdottir blant annet til dommen fra Oslo tingrett. Der heter det at Breivik også etter soning av en forvaringsstraff vil være en svært farlig mann. Dette støttes av Rosenqvist som mener at Breivik ikke har forandret seg de siste ti årene. Hennes klare konklusjon var at det er en overhengende fare for ny alvorlig vold dersom han slippes ut.
Og det er nærmest utenkelig at retten er villig til å ta den sjansen. Særlig i lys av at Rosenqvist også avviste at man kan stole på Breivik når han hevder han nå tar avstand fra vold og terror som politisk virkemiddel. Men advokat Storrvik kan ha rett i at domstolen om noen år kan bli mer kritisk.
Sagt på en annen måte mener forsvareren at hvis det ikke legges til rette for forbedring brytes regelverket i så stor grad at domstolen blir nødt til å slippe ham ut en gang i fremtiden.
Rundt lunsjtider måtte Breivik uansett pakke sammen plakatene sine for denne gang, og vende tilbake til cellene og den gule gitterporten.
Dommen i saken vil komme skriftlig, og det vil gå minst et par år til neste runde i retten. Om det også blir i gymsalen i fengselet gjenstår å se.
