Han sitter på sidelinjen, smiler beskjedent. Humøret er ikke like godt som det pleier å være. Likevel fanges det ikke opp.
Det er ikke ønskelig. Han er ikke god nok. Spiller ikke som Pelé eller Messi. Han elsker fotball, er på kunstgressbanen omtrent hver dag, men sier kanskje at det er greit å ikke spille så mye, ønsker ikke å fremstå sårbar.
Som onkel er det frustrerende og vondt å se. Jeg er redd for at det er noe grunnleggende feil med barneidretten, som også er i strid med fotballforbundets idealer.
Klubben han spiller for er sertifisert som en såkalt kvalitetsklubb av Norges Fotballforbund. Det skal «gi grobunn for en sunn barne- og ungdomsidrett. Ingen skal føle seg oversett. Fotballen skal være for alle».
Men trenerne tar alle kamper blodseriøst. De må vinne, koste hva det koste vil. Laglederen er ansvarlig for klubbens kvalitetsstempel, styrer det meste innen fotballen og sitter i kretsstyret for sitt fylke i NFF.
Laglederen vet at for å være en kvalitetsklubb skal alle få spille, men holder likevel daglige møter med guttene under Norway Cup for å få dem til å forstå hvor viktig det er å starte med den beste (sic!) elleveren.
Et fast lag med de beste.
Når den voksne med mest makt i miljøet gjør noe sånt, da stiller hverken barna eller foreldrene spørsmål rundt det. Det er lettere å jatte med. I fotballens verden er det ferdighetene som teller, her er et annet hierarki enn på andre sosiale arenaer.
Han henger med hodet, er ikke like glad som han pleier å være. Noe er galt, glimtet i øynene er borte.
Laget fikk seks kamper under turneringen, tre kamper i gruppespillet. De gikk tidlig ut av B-sluttspillet, dit de tapende lagende i turneringen havner etter gruppespill. Selv fikk han 13 minutter i én eneste kamp. Andre spillere fikk tilnærmet like lite spilletid.
Det var gledelig (ironi) å se at alle barna til trenerne og laglederne fikk så å si 100 prosent spilletid.
Kvalitetsklubb-stempelet har blitt viktig for mange små klubber i Norge de senere år. Med dette følger det en del regler og rapporteringer. Klubben skal kunne sjekke av på en lang liste med ulike parametre. Det heter seg at ingen i alderen 13–16 skal møte på kamp uten å få 50 prosent spilletid.
Likeså står det i den sportslige handlingsplanen til klubben det her er snakk om:
«Alle på kamp bør få spille mye. For eksempel minimum én omgang per spiller. Det er indikasjoner på at mangel på spilletid i kamp er en av hovedårsakene til at mange slutter å spille fotball, derfor oppfordrer vi klubben særlig til å gi alle spillerne mye spilletid.»
No shit, indikasjoner på at dersom en aldri får spille, så slutter en.
Slik endte det for nevøen min. Nå etter Norway Cup har han sluttet. Akkurat som det står i handlingsplanen; null spilletid tilsier at de slutter.
De gleder seg i lang tid til turneringen, men for mange blir Norway Cup et mørkt kapittel.
Med fotballen forsvinner også limet i det sosiale livet. Det er på banen han treffer vennene sine, de som har fulgt hverandre fra de var 6 år.
Det er her de som ikke nødvendigvis er best som små, likevel får spilletid og selvtillit som kan løfte dem til fremtidige fotballspillere. Det er her samfunnet sparer enorme penger på at folkehelsen løftes. Her.
Da en bekymret pappa sendte melding til laglederen, som altså også er kvalitetsklubbansvarlig og styremedlem for kretsen i NFF, kom det er kort svar: «Jeg varsler videre, er ute av dette laget nå».
Jeg vil tro sjefen i NFF, Lise Klaveness, gremmes over historien. Eller, sjansen for at hun hører den er minimal, da ingen foreldre tør å ta kampen, til det er kommunen de kommer fra for liten – alle kjenner alle. Som så mange steder her i landet.
Det hører med til historien at på et av lagene som gikk til finalen, fikk alle spille i hver kamp. Slik er det gjerne med de beste lagene. Et lag er som kjent en gruppe personer som opptrer samlet for å utføre en oppgave. Samlet.
Selv om vi gjerne vil dyrke fram fremtidige fotballstjerner, må vi også sørge for at vi holder på idrettsgleden til de som aldri kommer til å bli den neste Haaland.
Og da må vi voksne ta noen grep.
NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren, som skriver anonymt av hensyn til nevøen.
