«Jeg trenger jo ikke gode karakterer i bosnisk når jeg har gode karakterer i engelsk» sier 13 åringen til sin far i Sarajevo. Gutten som til vanlig er skoleflink og har gjennomgående gode karakterer har akkurat i år gjort det litt dårligere i morsmålsundervisningen enn vanlig og faren er bekymret. «Men, hvorfor trenger du ikke gode karakterer i bosnisk?» sier faren litt forundret til sønnen som raskt oppklarer «Jeg skal jo ikke bo her når jeg blir stor, jeg må jo reise bort for å få meg en jobb og da er det viktigere å kunne engelsk enn bosnisk».
Ungdomsarbeidsledighet
Faren, som forteller meg denne historien på kafe i Sarajevo ler litt oppgitt og himler med øynene. «Hva skal jeg svare til slikt, gutten har jo helt rett», sier han med en blanding av sorg og stolthet over sønnens politiske innsikter. 13- åringen har skjønt at den oppvoksende generasjonen i Bosnia har lite å se frem til med tanke på jobb. Landet har verdens høyeste ungdomsarbeidsledighet ifølge Verdensbanken, en dyster statistikk som har ligget stabilt på rundt 60 % over flere år.
20 år siden fredsavtalen
14. desember i år er det 20 år siden fredsavtalen som markerte slutten på Bosniakrigen ble signert i Paris, etter å ha blitt fremforhandlet i Dayton, USA. Avtalen blir i nasjonale og internasjonale kretser bare omtalt som Dayton. Stedsnavnet har gått fra å assosieres til delstaten Ohio til å bli et substantiv; en annen måte å si grunnlov på.
En ny generasjon bosniere har vokst opp på Daytons premisser og det er derfor god grunn til å se nærmere på hvordan denne avtalen har fungert. Krigen som varte fra 1992–1995 var preget av at etniske grupper ble innbyrdes tvangsflyttet, terrorisert, massakrert og utsatt for massive overgrep slik at det bosniske kartet ble tegnet på nytt.
Krigføringen som ble omtalt som etnisk rensing var komplisert og vanskelig å håndtere for de mange fredsmeklerne og internasjonale aktører som med svært varierende grad av engasjement og hell forsøkte å få partene til å avslutte krigen og voldshandlingene.
- Leo Ajkic om faren ved å bo rundt minefeltene i Bosnia-Hercegovina: – Større frihet uten minene
Uheldige konsekvenser
Dayton-avtalen kom på plass som et kompromiss mellom det bosniske, kroatiske og serbiske politiske lederskapet hvor alle grupperinger ble sikret balansert representasjon og sågar vetorett i saker som var av spesiell betydning for de respektive etniske gruppene.
Dette kompromisset har fått en rekke uheldige konsekvenser, til tross for at det stoppet volden og krigen. Dayton-avtalen sementerte den etniske rensningspolitikken; Bosnia er i dag delt inn i en serbisk delrepublikk og en bosnisk kroatisk føderasjon. Serberne dominerer i den serbiske delrepublikken, mens kroatene dominerer i området Hercegovina i de bosniske grenseområdene mot Kroatia i føderasjonen. Resten av Bosnia, inklusive hovedstaden Sarajevo er i ferd med å bli mer og mer bosniak (som den er betegnelse på den muslimske befolkningen).
Den interetniske sameksistensen som preget Bosnia, og som mange var stolte av før krigen, er nå vanskeligere å få øye på. I tillegg er Dayton-avtalen en diskriminerende statsforfatning hvor folk som ikke erklærer seg tilhørende til en av de tre etniske grupperingene bosniak, kroat eller serber ikke kan ha politiske stillinger. De som har en interetnisk identitet, er jøder, roma, eller annet og er borgere i Bosnia har heller ingen plass i bosnisk politikk; hverken symbolsk eller reelt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Dømt for etnisk diskriminering
I 2009 ble Bosnia dømt av den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen for etnisk diskriminering, men lite har skjedd for å følge opp. Dayton-avtalen har også lagt til rette for et komplekst utdanningssystem hvor skoler, universiteter og høyskoler er like delt som statsforfatningen.
Til tross for utallige initiativer knyttet til fred og forsoning på politisk og sivilsamfunnsnivå har skolen bidratt til å utdanne til etniske forskjeller ved gjennom organisering og innholdet i utdanningen. Mange steder er det ikke felles skoler; bosniaker går på skole ett sted og serbere eller kroater et annet sted. Eller så går de på samme skole, men på ulike tidspunkter slik at de ikke er sammen i skolehverdagen. I tillegg har de ulike etniske gruppene forskjellig pensum i sentrale fag som språk og historie.
Dette kan vedvare fordi Dayton-avtalen ga betydelig myndighet på desentraliserte nivåer og her får den etniske politikken fritt spillerom når utdanningspolitikken tar ulik form.
- Jusuf Arifagic frå Gjøvik overlevde interneringsleirer og etnisk rensing under krigen i Bosnia for 20 år siden:
Ikke velfungerende stat
Dayton-avtalen endte krigen og det er det viktig å holde fast på ved. Men altomfattende forsoning og en velfungerende stat har ikke blitt en realitet.
Forsøk på å finne fellesarenaer for interetnisk forbrødring og forsoning har vært gjennomført i hopetall, med varierende hell. Noe som imidlertid har vært vellykket er initiativ til fellesundervisning på enkelte skoler i engelsk og data. Norge har støttet mye av dette arbeidet som har vært drevet frem av frivillige organisasjoner.
Denne undervisningen har skapt entusiasme hos både elever og foreldre. Men at denne kunnskapen skulle brukes som et springbrett til å forlate Bosnia – og ikke til gjenoppbyggingen av landet – det var neppe hensikten.
Mye har skjedd på 20 år. På grafikken under kan du se hvordan ett land ble til sju ved å dra pilene på bildet til venstre eller høyre.
Se flere bilder fra Balkan da – og nå:
