Borte bedre - hjemme verst

Med ujevne mellomrom møtes de fire partilederne hjemme hos Erna Solberg i den statsministerboligen hun bor i bare fordi Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareides garanterer for regjeringens flertall.

Det er stort sett hyggelige møter, selv om den politiske avstanden av og til fører til litt stive blikk.

Desto lenger unna denne hjemmebanen Erna Solberg kommer, jo bedre ser det ut til å gå.

Det må jo unektelig føles ganske paradoksalt for en pragmatisk bergenser som plutselig har måttet håndtere økende arbeidsledighet, fallende oljepris og en ganske usikker økonomisk situasjon for det godt vante landet hun styrer.

Borte bedre: Årets budsjett forteller egentlig en historie om at arbeidsledigheten trolig når toppen og snur i løpet av neste år. I valgåret kan det bli mindre krise enn på lenge, altså. Oljeprisen er på vei oppover.

Hjemme verst: Årets budsjettfremleggelse blir likevel preget av stemningen på regjeringens hjemmebane. Der Venstre som venter på å innkassere en klimaseier fra i fjor, mente budsjettforslaget var det motsatte av hva de er lovet; et grønt skatteskift. Venstre sier budsjettet tar oss baklengs inn i fremtiden og at regjeringen har et kjempeproblem hvis dette er så langt Frp og Høyre kan gå i å endre avgiftsopplegget for drivstoff. Dagens budsjettforslag - med prisøkning på 15 øre og 35 øre på bensin og diesel - nekter Venstre plent å stemme for.

Skatteskifte eller regjeringsskifte

Fredag kveld den 20. november i fjor var Solberg også i trøbbel på hjemmebane. I statsministerboligen. Med de andre partilederne. I praksis var det denne kvelden et forhandlingsbrudd som var minutter unna å utløse full regjeringskrise. Siden da har Venstre følt at regjeringen skylder dem noe.

Høyre og Frp må uansett forholde seg til at det er Venstre, med ett år gamle forventninger, som nå sitter med hele definisjonsmakten og bestemmer om budsjettet er godt nok til å bli vedtatt.

Klimagassutslippene må ytterligere ned, skatter og avgifter må brukes for å få til en adferdsendring og utslippene fra norske veier må kuttes spesielt. Det er premisset for Venstres forhandlingsstrategi de neste ukene og månedene.

Utover dét er det vanskelig å lese Venstre. Deres eget handlingsrom er ikke spesielt stort, gitt at de neppe vil støtte Aps budsjett eller langt mindre vil innsette Støre som statsminister. Venstre har i praksis to valg: Stemme for eller mot regjeringens budsjettopplegg slik det ser ut etter noen runder i Stortinget.

Hvis det grønne skiftet uteblir, kan det i ytterste konsekvens ende med blått regjeringsskifte.

Dette kan skje:

• Høyre og Frp blir enige med Venstre og KrF til slutt, som i fjor.
  For regjeringen holder det med støtte bare fra KrF, men partiet sier så langt at de vil gjøre det samme som Venstre.
• Høyre og Frp må finne flertall et annet sted enn hos Venstre og KrF. Feks subsidiær støtte fra Ap eller Sp.
  Det vil trolig bety at samarbeidsavtalen også sies opp av Venstre og KrF, men at regjeringen fortsetter som en ordinær mindretallsregjering som må forhandle med stortinget fra sak til sak ut perioden.
• Vi får tro Høyre og Frp vil holde sammen, men skulle Frps gruppemøte nekte å stemme for et fremforhandlet budsjett med andre partier, kan selvsagt Frp forlate regjeringen og Høyre fortsette alene, eller ta inn KrF og Venstre.
  Å sette bilistene først og egne, sorte biler i andre rekke og å gå ut av regjering på bensinpris er ikke nødvendigvis nedside totalt for Frp.
• En annen variant er at Venstre og KrF finner sammen med Ap og resten av opposisjonen og vedtar et grønnere budsjettopplegg.
  Det blir i praksis umulig for regjeringen å styre på et annet budsjett enn sitt eget, og man vil da i praksis oppleve at:
• Høyre og Frp stiller kabinettspørsmål på budsjettet.
  Da kan stortinget velge å frede regjeringen for å unngå regjeringskrise og/eller skifte rett før et valg, men det kan også føre til at regjeringen må gå av.

Venstre har lagt listen høyt med sine uttalelser over lang tid. Høyre og Frp mener oppriktig de har oppfylt kravene på en ansvarlig måte, og sier de ikke er villige til å gå lenger. Jo lenger inn i Frps stortingsgruppe man kommer, jo tydeligere er man på at dette er et vaskekte ultimatum. Erna Solberg må ikke forregne seg på at Frp er villig til å stemme for justeringer i regjeringens avgiftsopplegg, selv om det skulle være små endringer Venstre (og KrF) krever i forhandlingene på Stortinget.

Dersom Venstre har behov for å sette makt bak kravene, KrF ikke vil frede Frp i regjering, Høyre vil fortsette med statsministeren, Ap ikke vil overta nå og Frp ikke vil ende karrieren som "partiet som ikke satt en hel periode i regjering) - kan en oppsagt samarbeidsavtale og et ulogisk parlamentarisk grunnlag for regjeringen bli den minst dårlige utveien for alle. Altså alternativ 2.

Hva som er mest sannsynlig? Det er helt åpent. Akkurat nå. Fordi det politisk og tillitsmessig ikke går så bra på hjemmebane for borgerlig side.

• Lars Nehru Sand om
• budsjettforslaget for 2016: Alle skal med - Ytring
• budsjettforslaget for 2015: Konservatisme på norsk - Ytring

Støtdempere og gasspedal

Men i økonomien går det altså bedre enn på mange måneder. På finansministerspråk betyr det at "støtdemperne i økonomien har virket". Derfor er regjeringen glad for at kombinasjonen lav rente, valutasituasjon, høy etterspørsel som følge av oljesmurte budsjetter har virket. Mekanismene som skal takle en økonomisk brems, har vært intakt. Men en vesentlig støtdemper er altså gasspedalen, for å si det slik. Å bruke mer sparepenger når inntekten er lav, har i tillegg til skattekutt vært avgjørende for regjeringen i perioden.

Nesten heldigvis, går det ikke så bra at regjeringen må ta foten av oljepenge-gasspedalen. Oljepengebruken er nok en gang rekordstor med 225 milliarder faktiske kroner. Samtidig er oljepengebruken i lys av økonomien for fastlands-Norge, bedre enn i fjor. Litt mindre gass, kan regjeringen si.

Neste år vil investeringsveksten i offentlig sektor være større enn i bedrifter i fastlands-Norge. Tidenes blåeste regjering fortsetter å gi oss tidenes største offentlige sektor. Naturlig når politi, forsvar, utdanning er blant budsjettvinnerne, men et politisk paradoks, likevel. Spesielt fordi behovet for vekst i privat sektor var noe av det viktigste for regjeringen i årets trontale og oljeavhengighet var noe av hovedkritikken av den forrige regjeringen for Høyre og Frp i 2013-valgkampen.

I år og neste år er de to eneste årene hvor de offentlige utgiftene er over 50 prosent av BNP. Selv ikke da de rødgrønne håndterte finanskrisen tok offentlig sektor så stor del av økonomien. Nå har det skjedd i halvparten av budsjettforslagene til den blåeste regjeringen vi har hatt.

Mens mange kritiserer regjeringen for å bruke for lite for sent, bør fremtidige politikergenerasjoner - uansett parti - spørre seg om ikke dagens politikere bruker for mye for tidlig. Det samlede handlingsrommet i budsjettene i årene fremover er usikre, skriver regjeringen.

På den annen side vil nok statsbudsjettdagen også i 2030 være en dag hvor norske politikere tross alt kan se seg rundt i Europa og verden og tenke:

Hjemme best.