Avtalen mellom de fire borgerlige partiene om utlendingsfeltet minner mer om garasjesalg av likt og ulikt enn om en systematisk høstopprydding. For de lengeværende barna legges det opp til at opprinnelsesland plutselig skal telle mer enn barnas botid og tilknytning til Norge.
NOAS frykter at Venstre og KrF skal står igjen med et resultat de ikke ønsker og konsekvenser de absolutt ikke trenger, når en Høyre-Frp-regjering gjennom forskrifter får konkretisert innholdet i avtalen.
LES HELE AVTALEN: Dette er partiene enige om
LES OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren
Ikke noe generelt amnesti
De fire partiene har ikke blitt enige om noe generelt amnesti som løsning for langtidsboende barn.
De borgerlige partiene trekker her en grense mellom lengeboende barn og deres familier fra land med returavtale, og lengeboende barn fra land uten returavtale. Noe som i første omgang vil kunne ramme barn fra blant annet Iran og Somalia. Det er heller ikke klart hvilken status palestinske barn fra Gaza vil ha, så lenge det er Israel og Egypt som vokter grensene.
I og med at kravet i tillegg er at familiens søknad om opphold må ha vært registrert før returavtalen trådte i kraft, kan også barn fra Afghanistan, Russland og Irak falle utenfor, selv om de har bodd i Norge i godt over tre år. Returavtalene med Afghanistan, Russland og Irak er gjeldende fra henholdsvis 2005, 2007 og 2009.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I punktet om engangsløsning for de langtidsboende barna ser det også ut til å ha sneket seg inn en trykkfeil. Partiene sier seg enige i at løsningen gjelder barn og deres familier i betydningen foreldre og enslige søsken under 18 år. Alle enslige søsken under 18 år er selv barn – og dermed omfattet av samme avtale.
Det partene her må mene, er at enslige søsken over 18 år også skal regnes inn i løsningene for disse barnefamiliene.
Blir det mer ryddig?
Den varige ordningen som skal sikre en sterkere vektlegging av barns situasjon ble presentert som en skikkelig opprydding av barns beste-vurderingene under dagens regjering. Det må man ha vært på innsiden av Nydalen-forhandlingene for å se. Kravet om at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet, er det samme som i dag.
At det skal legges vekt på hva som er barnefaglig forsvarlig, er svært positivt. Men før vi vet mer om hvilke barnefaglige vurderinger som rutinemessig skal trekkes inn, og om det innebærer at også barnet selv i større grad skal bli hørt i vurderingene om opphold på humanitært grunnlag, er det vanskelig å si noe om hvor mye mer ryddig dette blir.
Det som definitivt er uklart, er kravet om at foreldrene må ha bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig. Dette kan se ut som en klar innstramming i forhold til i dag for blant andre barnefamilier fra Afghanistan.
I dag får mange av dem avslag, selv om de ikke kan returneres til den delen av Afghanistan de flyktet fra. De henvises i dag - i strid med FNs anbefalinger – i stedet til internflukt i Kabul. Tvangsreturer av barnefamilier til internflukt i Kabul har imidlertid ikke blitt gjennomført. Men det er ikke fordi tvangsretur av disse familiene i utgangspunktet er praktisk umulig. Om alle disse barna dermed skal være unntatt opphold, vil det være en klar innstramming i forhold til dagens praksis. Det samme vil det være, dersom den påtroppende Høyre-Frp-regjeringen i større grad vil gjennomføre tvangsreturer av afghanske barnefamilier, med støtte fra Venstre og KrF.
Egen hurtigdomstol kan være en styrke
Det er stor vilje, ikke minst hos Frp, til i større grad å bruke den anledningen som også i dag er tilstede for å frihetsberøve, eller fengsle, etter utlendingsloven.
Å få en egen hurtigdomstol med spesialkompetanse på asylfeltet som godkjenner slik bruk av fengsling, kan være en klar styrke sammenlignet med dagens praksis i lokal rett. En spesialdomstol vil i større grad kunne være et effektivt virkemiddel overfor dem som gjentatte ganger misbruker asylinstituttet eller er instruert til å søke asyl i det øyeblikket de blir tatt for kriminalitet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Men opprettelse av retursentre for utlendinger som får frihetsberøvelse, ser mest ut som en snikinnføring av en rekke utlendingsfengsler, eller mini-Trandum’er rundt i landet. Noe som igjen vil kunne åpne for frihetsberøvelse – eller fengsling – av asylsøkere i langt større grad enn det praktiseres i dag, uten at en raskere retur er garantert.
Dette er en praksis som raskt vil kunne komme i strid med grunnleggende rettigheter til frihet, sikkerhet og familieliv.
Frykter etnisk forskjellsbehandling
Å gjøre om mottak til såkalte integreringsmottak vil ikke innebære mye endring fra dagens situasjon, dersom dette ikke følges av andre tiltak. De fire partiene lover å styrke bosettingsarbeidet i kommunene. Noe som vil være helt nødvendig, skal vi se en bedring i forhold til dagens årelange venting på bosetting. Videre er det nødvendig å lette på dagens alt for strenge krav om å kunne framvise gyldig pass for å få arbeidstillatelse, mens asylsøknaden behandles. Dess raskere folk kommer i arbeid, dess raskere vil de integreres og selv kunne ta medansvar for utflytting fra mottak og bosetting i kommune.
Og når det gjelder familieinnvandring, frykter NOAS at vi vil se en etnisk forskjellsbehandling i de såkalte «liberale skjønnsvurderinger» som skal utøves etter innføringen av en i utgangspunktet danskinspirert 24-årsgrense for familieetablering.
Men mest frykter NOAS at en Høyre-Frp-regjering gjennom utforming av forskrifter vil gjøre det vanskeligere også for flyktninger og traumatiserte asylsøkere å få familiegjenforening. Noe som kun vil virke negativt på menneskers fysiske og psykiske rehabilitering, integrering og evne til å ta vare på seg selv.
